Oversikt temahefter             Åpne i stort vindu



11.   Kristiania-prostitusjonen på 1800-tallet

Det virker i dag uforståelig at Kristianias myndigheter på 1800-tallet gjorde sitt til å administrere byens raskt voksende prostitusjon, nettopp i en tid da "victorianismen" rådet grunnen, med en puritansk, nesten nevrotisk kjønnmoral: onani - "kunstig sædtap" - mente man f.eks. kunne føre til store personlighets-messige skadevirkninger, i verste fall ryggmargssvekkelse og hjernebløthet. Så sent som i begynnelsen av 1890-årene vedtok Stortinget forbud mot annonsering og salg av preventive midler.

Samfunnet var sterkt mannsdominert. Det er grunn til å minne om at helt til 1888 var gifte kvinner umyndige. Kvinnen ble på mange måter sett på som et mindreverdig vesen, men samtidig voldsomt idealisert som hustru og mor. Noe særlig aktivt seksualliv ble hun ikke tillagt. Samfunnet var preget av dobbeltmoral, bl.a. ved at den samme seksulamoral ikke gjaldt for kvinner som for menn. Det var på et vis stilltiende akseptert at en mann kunne søke erotisk tilfredsstillelse utenfor ekteskapet. Derfor kunne man også se på prostitusjonen som et nødvendig onde, som en form for sikkerhetsventil for den maskuline seksualitet.

Siden kvinnen ble vurdert som et mindreverdig og svakt vesen, hadde man liten forståelse for de sosiale og økonomiske krefter i samfunnet som drev jenter ut i prostitusjonens fornedrelse. Betraktelig mer bekvemt var det å se de prostituerte som moralsk fordervede og lastefulle kvinner, som hadde seg selv å takke for sin skjebne.

De to første utdragene under gir uttrykk for et slikt syn:


   "Når en munter herreklikk for ca. 25 år tilbake efterat ha dyrket
   Bacchus i passelig grad på Tivoli toget ut gjenom porten, het det
   ofte: "Rodevis til venstre marsj !" Så bar det nedover
   Klingenberggaten og derfra inn gjennom de snevre, bakkede streder,
   hvor vinduene lyste med røde gardiner og halvnakne nymfer stod
   vinkende i portene. Under tiden kunne det være fullt hus, så herrene
   stod i kø utenfor. Men var der liten rørelse i geskjeften, iførte
   nymfene seg en lokkende ham og dro ut på ynglingefangst i "Strøket",
   hvor den ville jakt begynte ved midnattstid. Mange kunder fant også
   disse nymfer ved at bordellene var de eneste steder hvor man kunne
   få kjøpt øl efter kl 12 om natten".


Hjørnet Bakkegata / Strandbakken.

Hjørnet Bakkegata / Strandbakken i det gamle Vika.
Rådhuset ligger her i dag.
Maleri av Axel Stephansen - 1920.


   "Vaterlands bordeller inntok gjennomgående en lavere rang enn Vikas.
   Visstnok hadde også her ungdom og skjønnhet sine representantinder,
   men når man så disse halvgamle, smellfete øldundrer med hese,
   fordrukne stemmer, dersommetider stod i portrommene og utgjorde
   lasten i dens motbydeligste skikkelse, kunne man jo nok begripe at
   det måtte være byens mest degraderte mannfolkberme, der innlot seg
   med dem".

Utdragene er hentet fra Rudolf Muus' "Kristinias hemmelige prostitution eller lastens planteskoler", et sensasjonsskrift som utkom i 1906 - i "lukket omslag".


   "De kom inn i Storgaten. Gina pekte: "Det er Mangelsgården. Der
   setter dom inn grisefruentimmer". De böide av til höire ved
   Youngsgaten: "Tukthuset ! Og der oppe ser du Råstua (=Møllergt. 19)".
   De gik op Youngsbakken: "Der ligger Sorgenfri, "Fila" dom kaller.
   Dit kommer dom på hospital, dom som er fulle ta svineri. Og der, på
   den are sia, har du Barselsstiftelsen".

Dette utdraget er fra Fredrik Parelius' "Drift", trolig den mest historisk riktige prostitusjonsromanen, på tross av at den utkom i 1928, 40 år etter at den offentlige prostitusjonen ble avskaffet.

Begge tekstene har Kristiania-prostitusjonen i 1880-årene som tema. Fra 1840 til 1888 var det offentlig prostitusjon her i byen. I praksis betød det at myndighetene forsøkte å regulere prostitusjonen, i den hensikt å forhindre spredning av kjønnssykdommer. Dette skjedde via regelmessig og tvungen kontroll av de prostituerte utført av politilegen, den såkalte "visitasjon". Jentene ble så utstyrt med en egen visitasjonsbok, også som en garanti til kundene for at de fikk "frisk vare". Politiet henviste også de "offentlige" jentene bolig enten i bordell eller i privat husvære ("åttedagerspikene"). Dette selvsagt for kontrollens skyld.

Fra 1876 måtte begge disse gruppene til visitasjon to ganger i uken. Før det hadde de privatboende sluppet med èn gang, derav navnet "åttedagerspiker". De mest driftige kunne bl.a. bruke såkalte "pussedamer" for å sminke bort veneriske sår, slik at politilegen ikke skulle oppdage at de var syke.

Christian Krohgs berømte maleri "Albertine hos politilegen" skildrer visitasjonen.


Albertine hos politilegen

Christian Krohg: Skisse til "Albertine hos politilegen".

Hans Jæger reagerte forresten kraftig mot bildet fordi det ikke var autentisk: det er malt i et leid klasseværelse, altså ikke in situ, og jentene er modeller, ikke ekte prostituerte. Maleriet holdt med andre ord ikke for Jægers nådeløse sannhetskrav. Christian Krohgs Albertine blir henvist av politiet til "Napoleons slott" i Vika. Dette var ikke en bordell, men bolig for "åttedagerspiker". Det er ikke tilfeldig at dette "prostitusjonspensjonatet" ble oppkalt etter Napoleon. Det var nemlig ham som for første gang regulerte prostitusjonen for å beskytte sine soldater mot kjønnssykdommer.

Også i Kristiania viste det seg en faretruende øking i omfanget av veneriske sykdommer på begynnelsen av 1800-tallet. I en uttalelse fra januar 1840 til byens formannskap hevder dr. Hjort "at der neppe gives nogen annen Stad, hvor den veneriske Smitte forholdsvis er mere utbredt og fornemmelig ondartet end i Christiania".

Omkring 1840 var det to syn på prostitusjon som støtte sammen: det prinsipielle (totalforbud) og det pragmatiske, d.v.s. at man neppe kunne utrydde prostitusjonen, men derimot dempe skadevirkningene ved kontroll av veneriske sykdommer. Den offentlige prostitusjon, som ble innført i 1840, var et produkt av en ren kommunal vedtaksprosess, godkjent av Kirkedepartementet. Men to år senere vedtok Stortinget ny kriminallov, som totalt forbød alle former for prostitusjon. Her ble bare kvinnen straffet, kunden ikke, "da en Mandsperson, der benytter en Skjøge, snarere i mindre end i større Grad forser sig og snarere stifter mindre end større Skade, end om han med en anden Kvindeperson havde bedrevet Utugt". Loven av 1842 er altså prinsipiell: prostitusjonen skal utryddes ved tvangsmidler.

Politiet var i den tiden kommunalt, og det var denne etaten som da fikk den håpløse oppgave å organisere noe som ved Stortingsvedtak var forbudt, men allikevel faktisk tillatt i Kristiania. Fra 1863 ble det ansatt egen politilege, og visitasjonen foregikk på tre steder: Møllergata 19 (de "hemmelig" prostituerte), Pipervika politistasjon (revet omkring 1960) og det tidligere bryggerhuset i "Mangelsgården" (Prinds Christian Augusts Minde, Storgt. 36).

Prostitusjonen økte kraftig i omfang i 1870-80-årene, for det grodde opp en omfattende såkalt "hemmelig" prostitusjon ved siden av den som var kontrollert av det offentlige. De "hemmelige" prostituerte ble også kalt "løstrekkere", fordi de enten trakk på gaten eller stadig flyttet fra rom til rom.

I slutten av 1870-årene ble det hvert år innbrakt om lag 600 kvinner til registrering og legeundersøkelse. Av de 600 var godt over 500 såkalte "hemmelige" prostituerte. Nedenstående statistikk viser utviklingen:


Antallet af Visitationer af alle 3 Klasser Piger fra 1864 - 1879:

    Aar        Bordelpiger      Privatboende       Andre
                                off. Piger         Prostituerede
    
    1864          5016              335                327
    1865          5216              818                216
    1866          4712              659                307
    1867          4500              554                347
    1868          4147              721                380
    1869          4011              875                484
    1870          3796              906                703
    1871          3855              867                743
    1872          3812             1124                803
    1873          3963             1034                678
    1874          3760              781                915
    1875          3618              726                909
    1876          3691             1273               1104
    1877          3973             2526               1659
    1878          4696             2149               2805
    1879          4072             1839               3224


Politiet, som skulle henvise de "hemmelige prostituerte" til bordell/privatbolig, hadde jo ikke mulighet til å gjøre dette: "Vistnok har der ikke manglet saadanne Prostituerede, som har været kvalificerede til at indskrives som privat boende offentlige Fruentimmer, men meget ofte har det vist sig vanskeligt for Politiet at skaffe disse de til deres Trafik passende Logie", skriver Dr. Bentzen i "Aktstykker vedkommende Prostitutionsvæsenet i Christiania", 1888. Totalt sett ble kontrollen av de "hemmelig prostituerte" nokså tilfeldig.

Innen denne gruppen fant man alt fra unge luksusprostituerte, de såkalte "holddamer", til fattigslige gatejenter. Ser vi på situasjonen i 1878, var om lag 2.4 % av bordellpikene smittet av veneriske sykdommer, 3.7 % av "åttedagerspikene" og hele 10 % av de "hemmelig" prostituerte. Og det var nok her veien fra "hemmelig" til "offentlige fruentimmer" gikk: hadde en "hemmelig" prostituert kjønnssykdom, ble hun plassert på "Fila" (jfr. innledningsutdraget fra "Drift), et hospital for veneriske sykdommer som lå på Hammersborg i Studentersamfunnets gamle lokaler i "Sorgenfri". Når hun var erklært frisk, fikk hun ikke sjelden et kortere opphold på Mangelsgården i Storgt. 36 med straffarbeid, for så å bli henvist bolig eller bordell av politiet.

Om lag 80 % av jentene som ble innbragt i slutten av 70-årene, var under 25 år - den yngste 14 og den eldste 44. Halvparten var født i Kristiania eller andre byer, ca. 40 % på landsbygda og resten i Sverige eller Danmark.

Tallet på "offentlige" prostituerte var altså nokså lite: i 1879 om lag 50 bordelljenter og 20 "åttedagerspiker".

Bordelljentene hadde den laveste statusen: omkring 1850 var det 17 bordeller, i 1880 bare 8, hver betjent med fra 3 til 11 jenter. Bordellene var små og lurvete, og kundene tilhørte byens underklasse. De lå i Vika, Fjerdingen (dagens Christian Krohgs gate) og Vaterland, jfr. utdraget fra Rudolf Muus innledningsvis. I bordellene var det også et utskjenkingslokale, hvor det ble solgt øl og vin, - ikke brennevin. Dette med fritt ølsalg (også etter kl 12 på natten) førte til en stygg kopling mellom bryggerikapital og bordelldrift, som var mye kritisert i samtiden. Bordelljentenes arbeidsantrekk var nattlinnet på overkroppen, med et kort, rødt ullskjørt under. Christian Krohgs Albertine endte altså som "åttedagerspike" på Napoleons Slott. Disse jentene var jevnt over yngre og fiksere enn bordellpikene, og "deres Besök er stort og udelukkende blandt de mer dannede Klasser", skrev politilegen i 1879.

De prostituerte gikk ikke sjelden under oppnavn, som "Baronessen", "Skjønn-Helena", "Lammekjøttet", over til mer ubarmhjertige som "Blingsegrisen", "Ugreia" og "Høysekken". Parelius opererer med tilnavn som Gunvor Fullrigger'n, Rebekka Kamel, Tilla Dyden og Emma Döden.

Med den kraftige økingen i prostitusjonen i 1870-årene, forsøkte man også å kontrollere og anonymisere den ved svært byråkratiske politivedtekter.

Med økingen av den "hemmelige" prostitusjon, kom jo også debatten om den offentlige prostitusjonen svarte til sin hensikt: førte kontrollen til at omfanget av de veneriske sykdommer ble redusert ?


Anmeldte Tilfælde af venerisk Sygdom 1864 - 1879
(Den hereditære Syfilis ikke medregnet)

   Aar	  Folkemengde    Gonorrhoe & Urethrit    Chanker & Syfilis   Sum

   1864     55689                485                    448          933
   1865     56817                483                    468          951
   1866     59445                407                    473          890
   1867     61510                421                    465          886
   1868     63504                536                    555         1091
   1869     64935                595                    638         1233
   1870     66514                742                    739         1481
   1871     68698                648                    480         1128
   1872     70469                586                    438         1024
   1873     72725                621                    310          931
   1874     75042                572                    312          884
   1875     77041                701                    333         1034
   1876     79022                593                    419         1012
   1877     81801                911                    432         1343
   1878    112977               1039                    476         1515
   1879    116801               1127                    679         1806

Statistikken kan neppe karakteriseres som særlig oppmuntrende. I 1880-årene fikk debatten om den offentlige prostitusjon kraftig vind i seilene. Selvsagt spilte bøkene til Krohg og Jæger en rolle her. Sedelighetsforeningen holdt møter, hvor det etisk uholdbare i at det offentlige godtok og til og med regulerte prostitusjon, ble understreket. Den fremstormende arbeiderbevegelse var forbitret over det de oppfattet som borgerskapets utnytting av unge underklassejenter. Også fra kirkelig hold ble det reagert kraftig mot den offentlige prostitusjon.

Samtidig økte også kritikken mot politiets håndtering av prostitusjon. Det syntes klart at de innbragte kvinnenes rettslige stilling overfor politiet var uhyre svak, noe som kunne føre til både overgrep og misbruk. Det ble også sterkt hevdet at selve visitasjonen var brutal, særlig overfor jenter som ble innbragt for første gang, og at den da kunne virke personlighetsødeleggende. Nettopp dette er jo noe av Krohgs poeng med boken "Albertine". Bedre ble det ikke da en avskjediget politimann, Kr. Stenrud, i et par skrifter fra midten av 80-årene kom med voldsomme og sensasjonelle avsløringer av politimenn som holdt sin hånd over prostituerte, mot intime gjenytelser. En av beretningene hans forteller om slagsmål i et hus der prostituerte holdt til. En av de kjempende raste gjennom en dør og rett inn i et av jenteværelsene. To konstabler kom til og fikk kastet ut slåsskjempene. Jenta satt fredelig på sengekanten som tilskuer. Da oppdaget en av konstablene et par ben i underbukser bak et forheng. Han rev det til side. Konstablene ble nokså forferdet da de oppdaget av det var en politiembetsmann de hadde foran seg i et unevnelig antrekk .......

I 1884 ble bordellene avskaffet, og i 1887, med virkning fra 15.2.1888, var det slutt med den offentlige prostitusjon i Kristiania.

Denne korte gjennomgangen av Kristiania-prostitusjonen reiser jo flere spørsmål, som f.eks.: hvor mange prostituerte var det i virkeligheten i byen? Det er åpenbart at politiet fikk ikke kloa i samtlige "hemmelig" prostituerte. Var det reelle tallet dobbelt så stort? Tredobbelt?

Vi kan registrere en kraftig øking i tallet på prostituerte i 1870-80-årene. Men de prostituerte kunne jo ikke leve av å gre håret til hverandre. Åpenbart er det at også etterspørselen etter deres tjenester må ha økt. Som sagt innledningsvis, var 1800-tallet preget av "victorianismen", - nevrotisk kjønnspuritanisme og den påfølgende dobbeltmoral. Nettopp i denne typen samfunn vil prostitusjonen øke i omfang: mennene, som de dominerende i samfunnet, henter seg den seksualiteten utenfra som de ikke får nok av i ekteskapet. Det må jo også være en logisk sammenheng mellom den kraftige veksten i byens folketall og omfanget av prostitusjon.

Enda et spørsmål er hvorfor jenter ville utsette seg for den fornedrende situasjon som livet som prostituert er. Aina Schiötz, som har undersøkt denne problematikken, understreker sterkt fattigdommen og elendige arbeidsvilkår som utløsende faktorer. Det kvinneyrket som særlig de prostituerte ble rekruttert fra, var tjenestepikene, som hadde håpløse arbeidsforhold og luselønn.

Det lå bordeller i Vika, der Rådhuset senere ble bygd. En pussighet finner vi på Rådhusets østvegg: der er det en statue av en prostituert. Det finnes neppe et offentlig bygg i hele verden som har det.


Statue, Rådhusets østvegg


Oversikt temahefter             Åpne i stort vindu