Oversikt temahefter



12.   1790-års-turister

Mot slutten av 1700-tallet besøkte stadig flere fra den britiske overklassen Norge. Det var flere grunner til det: delvis en rousseau-inspirert lengsel etter uberørt natur - og mennesker (dvs. norske bønder) som ikke var ødelagt av den moderne sivilisasjon. En annen, og mer direkte grunn, lå i Revolusjons- og Napoleonskrigene - tidligere var Sveits og Italia populære reisemål, men ufreden stengte veien til kontinentet. Norge ble da et alternativ. Mange av disse britiske reisende skrev bøker om sine opplevelser, og de fleste av dem besøkte Christiania.


Utsikt over Christiania fra Ekeberg

Utsikt over Christiania fra Ekeberg, slik William Edy
så den omkring 1800. Akershus festning til venstre
og midt på bildet Vår Frelsers kirke.

Christiania i 1790-årene var en knøttliten by, med en befolkning på i underkant av 10.000, inkludert forstedene på byens grunn, som Piperviken, Grensen og Fjerdingen/Vaterland. For handelspatriciatet i byen - plankeadelen kallet - var dette gloriøse tider: Danmark/Norge var nøytralt, og prisene på norsk tømmer steg voldsomt. I motsetning til Bergen var rikdommen i Christiania konsentrert på noen få familier, anført av brødrene Peder og Bernt Anker og John Collett.

Vi skal nå se på to reisendes inntrykk av byen og menneskene i 1790-årene.

Mary Wollstonecraft (1759-97) var ikke turist, men besøkte bl.a. byen for å ordne noen forretninger for sin samboer i Paris, amerikaneren Gilbert Imlay. Wollstonecraft bodde i Paris, var tilhenger av revolusjonen, men tok sterk avstand fra terroren. Hun er den første britiske feminist med sitt hovedverk "A Vindication of the Rights of Women". Mens hun var på sin reise, hadde Imlay funnet en annen. Hun giftet seg da med forfatteren William Godwin, men døde i barselseng bare 38 år gammel. (Datteren, Mary, ble gift med dikteren Shelley og skrev 19 år gammel skrekkromanen "Frankenstein"). Wollstonecrafts bok om reisen het "Letters written during a short Residence in Sweden, Norway and Denmark" (1796).

Edward Daniel Clarke (1769 - 1822) besøkte byen i 1799, og han er på mange måter representant for den typiske, britiske reisende. Clarke var mineralog og ble i 1808 utnevnt til den første professor i dette faget i Cambridge. I 1819 kom hans omfattende "Travels in Various Countries", hvor Skandinavia utgjør bind III. Om byens utseende sier Clarke:


   Gatene skjærer hverandre i rette vinkler, og også i andre henseender
   er Christiania bygd etter en regelmessig plan. Ved gatekryssene er
   det vannposter som sørger for tilførsel av friskt vann. Husene er
   ikke så sirlige utvendig som Tronyem, og byen har ikke på langt nær
   et så renslig preg, heller ikke kan den rose seg av så malerisk
   skjønnhet.

   (.......).

   Akkurat som i enkelte av våre gamle byer, hvor man har forsømt
   broleggingen, skråner gaten fra begge sider mot en ekkel kloakk i
   midten. Her kastes naturligvis all skitt og avfall fra husene, og
   her blir det liggende og råtne.

Wollstonecraft er heller ikke synderlig begeistrert og skriver at "store, firkantede trehus støter øyet og fremviser mer enn gotisk barbari". Dette må imidlertid gjelde løkkene i vest, da husene i selve byen var bygget av mur. Med et snev av Hamsun sier hun: "Jeg kan ikke forklare hvorfor, min venninde, men i denne by føler jeg meg melankolsk, eller kanskje snarere sløv".


Stortorget og Vår Frelsers kirke omkring 1800.

Stortorget og Vår Frelsers kirke omkring 1800.
Akvarell av J.W. Edy.

Begge møter byens overklasse, og Wollstonecraft er i middagsselskap: "Jeg kunne nesten forestille meg at jeg befant meg i en krets av engelske ladies, så meget lignet de dem i adferd, klesdrakt og endog i skjønnhet". Hun ser her noe vesentlig: byens overklasse var sterkt anglofil (engelskvennlig). Det klargjøres inntil den parodiske ved Clarkes samtale med byens rikeste mann, Bernt Anker, som sier: "Jeg må sende bud til England etter nesten alt mulig. Min families lintøy blir hvert år sendt til England for å vaskes".

Særlig Clarke er ute i selskapslivet og skildrer f.eks. et besøk hos stiftamtmann Kaas, hvor han traff noen av de mest fremtredende mennesker i byen:


   "Herrene spilte kort med veldige merskumspiper i munnen. De røykte
   i nærvær av damer og spyttet på gulvet. I denne henseende var
   Tronyems innbyggere mer dannet, for de hverken røykte eller spyttet
   når det var damer til stede".

Gjestfriheten var svært stor, og Clarke blir også innbudt til fest hos John Collett på Ullevål:


   "Så praktfull var den festen vi var blitt innbudt til at det neppe
   ville være mulig for vår egen konge å gi et mer strålende gjestebud.
   Vi ble budt alle landets delikatesser og alle Europas viner, sammen
   med alle slags kostelige likører og sukkerbakverk, - og alt kom fra
   familiens egne beholdninger. En populær drikk, kalt bisp, ble servert
   i boller av fint porselen. Den bestod av burgunder og bordeauxvin,
   blandet med sukker, krydderier og Sevilla-appelsiner. I tillegg ble
   det stadig budt rundt store begre med champagne, rhinskvin,
   erimitagevin, cape, tinti, sekt, sherry og madeira".


Ullevål 1779.

Ullevål 1779. På deler av området ligger i dag Ullevål hageby.
Hovedbygningen midt på bildet står fortsatt, svært ombygd.

Men Clarke har også øye for de sosiale forhold i byen: "Da vi kom inn i byen, la vi merke til at gatene var fulle av tiggere, og en mengde elendige skapninger stimlet sammen ved inngangen til det vertshuset man anviste oss". Han sier videre at "Det er alt nevnt som en påfallende kjennsgjerning at vi ikke så en eneste tigger i Sverige. Men Norge har mange tiggere, og i Christiania er det fullt opp av dem". Det kan neppe være noen annen grunn til det omfattende tiggeri enn fattigdommen som prisstigningen i forbindelse med krigene førte til.

Wollstonecraft, med sin sympati for den franske revolusjons ideer, er også opptatt av de sosiale forhold:


   "Tilfeldigheter ledet mine skritt mot (Akershus) festningen, og
   synet av slavene (=fanger), som arbeidet med tunge lenker rundt
   benene, tjente bare til å gjøre meg enda bitrere mot samfunnets
   regler, som behandler andre slyngler på en helt annen måte.

   (.........).

   Jeg ville gjerne ha sett, gjennom en sprinkeldør, ansiktet til en
   mann som har sittet innesperret i seks år fordi han oppflammet
   bøndene til å revoltere mot et eller annet overgrep fra
   regjeringen".



John Collett

John Collett

Det dreier seg selvsagt om Kristian Lofthus, som da var fange på Akershus festning. Det siste hun sier er ikke helt riktig: det var overgrep fra lokale embetsmenn og rike byborgere som Lofthus reiste opprørsfanen mot. Som kjent døde han i fenglet i 1797, og straffen han ble idømt - livsvarig festningsarbeid i jern - stadfestet to år etter hans død.

Wollstonecraft kommer også med en annen interessant opplysning:


   "For noen måneder siden gjorde folket i Christiania oppstand, drevet
   til fortvilelse av knappheten på korn og den dermed følgende høye
   pris. Den umiddelbare foranledning var at endel korn ble utskipet,
   angivelig til Moss; men de hadde mistanske om at dette bare var et
   påskudd for å sende det ut av landet: og jeg er slett ikke sikker på
   at de tok feil heri. - Slik er handelens knep ! De kastet stener på
   Mr. Anker (Bernt Anker), som eiet kornet, idet han red ut av byen
   for å unnslippe deres vrede; derefter samlet de seg ved hans hus
   (Palčet ved dagens Jernbanetorg); og efterpå forlangte de løslatelse
   av dem som var blitt anholdt av myndighetene som følge av tumulten.
   De fremsatte sine krav på en så høylytt og truende måte at
   politimesteren fant det klokest å frigi arrestantene uten
   ytterligere diskusjon".

Det kan være interessant å gå litt nærmere inn på det Wollstonecraft nevner her: både i 1790 og 1795 var det alvorlige hungeropptøyer i Christiania, kanskje ikke helt uten franske forbilder. Bakgrunnen lå i kornmangel og prisstigning. Kornimporten, som storkjøpmennene hadde ansvaret for, hadde sunket katastrofalt. Underklassen hadde dem mistenkt for delvis å holde kornimporten nede, for derved å oppnå høyere priser, delvis for at de eksporterte korn fra Christiania til andre steder der nøden var større og prisene høyere. Det gikk også rykter om at enkelte storkjøpmenn hadde drevet ulovlig spekulasjon med de kongelige kornmagasinene, som var opprettet for å skaffe såkorn i uår.


Kammerherre Bernt Anker

Kammerherre Bernt Anker

I 1795 var det selveste Bernt Anker som mengdens raseri gikk ut over. I midten av juni ble det sagt at en av hans mindre skuter skulle føre korn ut av landet. Dette viste seg ikke å være riktig, - skuta skulle bare til Moss til hans arbeidere der. Men mengden bemektiget seg Ankers kornskute. Anker kom selv ned på brygga og sa at han nå ville gi kornet til fattige i Christiania. Da myndighetene ville losse skuta, kom det til kraftige tumulter, og fire ble arrestert, blant dem Nils Tøyen og Hans Slåmot (fra Slåmotgangen bak dagens Legevakt ?). Mengden prøvde å sette dem på frifot, og stiftamtmannen lovte det. Men de ble allikevel dømt. Mengden gikk også opp i bygatene og opptrådte truende. Et problem myndighetene hadde, var at de ikke følte seg sikre på at soldatene ville være lojale. Noen av dem hadde til og med erklært at de ikke ville være med på å arrestere oppviglerne, eller tilføye dem noen skade. Kanskje ikke så rart: soldatene var bondegutter fra Akershus, som sikkert hadde slekt eller venner blant de opprørske forstadsbeboerne.

Da Clarke var i byen i 1799, besøkte han også Peder Anker på Bogstad og hadde politiske samtaler med ham. Og Ankers uttalelser er virkelig friske:


   "Herr Anker omtalte foreningen mellom Norge og Danmark som ytterst
   uheldig for det førstnevnte lands interesser. Samtidig nevnte han
   den hengivenhet nordmennene følte for engelskmennene og deres hat
   til svenskene. Om Norge ble knyttet til England og handelen gitt fri,
   trodde man den snart ville bli i en blomstrende forfatning. Herr Pitt
   næret engang slike planer, og blant nordmennene, som anser København
   som den avgrunn som sluker hele deres lands rikdom, ville de sikkert
   bli mottatt med velvilje. Ja, deres følelser overfor vårt land var
   på dette tidspunkt av en slik art at vi har all mulig grunn til å
   tro at om Danmark, som var ventet, hadde sluttet en offensiv allianse
   med Frankrike, hadde det norsk folk anmodet om invasjon fra
   Storbritania og sluttet seg til oss mot danskene".

Vi bør her huske at Clarkes reiseskildring først kom ut i 1819. Imidlertid er hans beretning utvilsomt basert på grundige dagboksnotater, så det er neppe tvil om at han har fått med det vesentlige i Peder Ankers (og store deler av handels-patriciatets) utenrikspolitiske synspunkter.


Sitatene er hentet fra Mary Wollstonecraft: Min nordiske reise (Gyldendal 1976) og Edward Clarke: Reise i Norge 1799 (Univeristetsforlaget, 1977).


Peder Ankers Bogstad 1790

Peder Ankers Bogstad 1790.


Oversikt temahefter