Oversikt temahefter Åpne i stort vindu
18. Christiania 1645
Tidlig på morgenen i begynnelsen av november 1645. Askerbonden Tjostolv er på vei til Christiania med et kløvlast huder. Han har overnattet i forstaden Vika, denne klynge av elendige trehus innerst i Pipervika. Forstaden ligger utenfor byvollene, så her gjelder ikke murtvangen. Fattigfolket kunne bygge av tre, som selvsagt var mye rimeligere enn de fornemme murhusene i selve byen. Tjostolv følger seg nokså rusten innvendig der han rusler med kløvhesten langs ferdselsveien opp dagens Lille Grensen mot byen: kvelden var som vanlig blitt nokså fuktig, han hadde benyttet anledningen til å få i seg alfor mye brennevin hos høkeren han bodde hos. Og i seng var han altfor sent, det gikk ut på natten da han hadde stupt i skinnfellen, ved 10-tiden.
Isaac van Geelkercks berømte prospekt av Christiania 1648.
Til høyre ser vi byvollene med de to bastioner på hver side av Store Voldport.
Ved byens torg øverst i Rådhusgata ligger byens domkirke. I Rådhusgatas og
Tollbodgatas forlengelse ser vi de to langbyggene der skip har ankret opp. Til
venstre litt av Akershus festning med Escarpe du Nord.
Det er alt langt på dag, klokken er hele 7 om morgenen. Ned det som senere skulle bli kalt Grensen kommer Tjostolv med merra. Foran ham blinker en dam, som gir vann til vollgravene og ligger der Stortorget nesten 100 år seiener skulle opparbeides. Over dammen fører en bro mot Store Voldport, ved Kongens gate.
Da Tjostolv kommer inn på broen, ser han foran seg de mektige vollene som omgir Christiania: hele 9 meter høye, med kraftige bastioner på knausene til høyre og der Vår Frelsers kirke skal anlegges 50 år seinere.
Den store vollporten er åpen, om natten er den jo stengt, så da må man eventuelt begå den ulovlighet å klatre over vollene for å komme inn i byen. Det er vakt ved porten som krever inn egen bytoll, og Tjostolv må ut med noen skillinger for hudene. Folk i byen har vært oppe siden ½ 5-tiden. Dyrene skal også ha stell, og ut Store Voldport strømmer kuflokker fra byen som skal ut på beite på Bymarken.
Norreport i Halmstad.
Store Voldport så
kanskje slik ut.
Tjostolv begir seg bortover byens hovedgate, Kongens gate. Han skal til en handelsborger, Selius Wytters, som bor oppe i Vaterstrædet (Tollbodgaten). Her skal han selge huder og avtale tømmersalg til vinteren, når tømmeret kan fraktes til byen. Kjøreveier finnes ikke, så all stortransport foregår på vinterføre. Christianias byprivilegier forbyr nemlig bøndene i omegnen å selge sine varer til andre enn det priviligerte borgerskap, så Tjostolv må pent inn til Christiania.
Christianias gater er vonde å gå på, synes Tjostolv, belagt som de er med kuppelstein. Han holder seg godt unna husveggene for ikke å risikere å få innholdet av de gode borgeres nattpotter i hodet. Avfall blir nemlig lempet ut i gatene, hvor rennesteinen går i midten og hvor det flyter diverse uhumskheter, som stinker ille. Det er gårdeiernes ansvar å sørge for at gatene er skikkelig brolagt, de har hver sin halvdel utenfor sitt hus. Her i byens hovedgate er det bra, men Tjostolv vet at særlig oppe i øvrebyen er det bare elendighet, hvor mange av huseierne ikke har utført sin borgerplikt. Enkelte steder er gatene bare gjørme, hvor griser roter i møkka. Dette med å la grisene rusle rundt i byens gater har kongen strengeligen forbudt, men en ting er det kongelige påbud, et annet spørsmål er hvordan det blir etterlevd. Disse grisene kan byvekterne slakte og gi kjøttet til de fattige. Men det er nok mer lukrativt for de gode vektere å oppsøke grisens eier og få litt finnerlønn ...
Selv her i Kongens gate er det vanskelig å ta seg frem. Ulovlig har mange borgere bygd salgsboder utenfor husene, her er trapper som strekker seg ut i gaten og kjellernedganger. Noen steder er det til og med brønner med råttent trelokk, så Tjostolv og merra må ofte holde seg i midten av gaten og den ufyselige rennesteinen. På natten er det enda verre å ta seg frem: det finnes ikke noe gatelys, og når mørket faller på, lukkes vinduene med trelemmer, så ikke noe lys siver ut fra husene, og man famler seg frem og snubler i kuppelstein og fortauer. De fleste huseierne har nemlig bygd fortauer langs sine eiendommer, for å hindre vanninnsig i kjellerne. Men det er ikke noe kongelig påbud om standardisering av fortauene, så de er av ulik høyde, og man ser gjerne sitt snitt til å bygge sitt høyere enn naboens, slik at vannet renner ned i hans kjeller.
Husene her i Kongens gate er bygd slik som kongen hadde beordret: mur i bygningen mot gaten, og "dansk maner" eller bindingsverk i bakbygningene. Stort sett er husene mot gaten på to etasjer, ofte utstyrt med steile trappegavler. Takene er svært bratte for å hindre bybranner i å spre seg. På slike tak vil gjerne flyvende gnister falle av.
Det er mye folk ute i gatene på morgenkvisten: Tjostolv legger merke til de mange soldatene som reker gatelangs. Det er ufredstider i Norden, og Christiania er garnisonsby, så hundrevis av soldater og offiserer er innkvartert hos borgerskapet, noe som er dem en pest og en plage. En del av soldatene driver med litt håndverk på si, og det er selvsagt helt ulovlig, da de går byens priviligerte håndverkere i næringen. Offiserene føler seg høyt hevet over byens innbyggere, en del av dem er utlendinger og snakker tysk. Soldatinnkvarteringen fører også med seg mye fyll og slagsmål, og noen av kongens menn er så langt fra edru selv nå på morgenkvisten, ser Tjostolv.
Den styrtrike Selius Marselis, hollender av fødsel,
som kom til Christiania i 1644.
Borte ved hjørnet av Vaterstrædet bukker Tjostolv dypt: der møter han den styrtrike trelasthandler og borgermester Bernt Axelsen, som er ute på en morgentur med sin kone Blanzeflor Samuelsdatter. På hodet har borgermesteren en bredbremmet sort hatt over håret, som faller ned til skuldrene. Drakten hans er rød, med en skinnvams over, og ut over skuldrene en hvit, rikt brodert kniplingskrave. Ved siden bærer han en staskårde. På føttene har han store kravestøvler. Blanzeflor er sortkledd, med en hvit, skålformet krave. Kjolen er snørt sammen over brystet, på hodet har hun konehetten, med tre sorte tunger over det hvite hodelinet.
Tjostolv svinger oppover Vaterstrædet til Wytters gård. Det er selvsagt ikke noe nummerskilt på husene; byen er så liten at folk vet hvem som bor hvor, så hadde ikke Tjostolv vært der før, kunne han bare ha spurt seg fram til Selius Wytters hus. Det er av teglstein, men bakbygningene er ulovlig bygd av tre, noe kongen hadde forbudt på grunn av brannfaren.
Marthe Jensdotter - 1646.
På hodet har hun de karakteristiske konehetten.
Tjostolv, som har gjort gode handler med Wytters tidligere, blir tatt i mot i stasstuen, med smårutete vinduer mot strædet. Den er helt moderne, med gipsdekorasjoner på de store takbjelkene og mellom dem, laget av byens kalksnider. Gipsdekorasjonene er malt i livlige farger. I stuens hjørne er en praktfull peis, veggene er også i sterke farger.
Borgermester Trond Clausen med sine barn og koner.
To av konene er døde, det samme gjelder noen av barna.
De avdøde holder blomster eller hodeskaller i hånden.
Wytters har spist sin gode frokost for et par timer siden, saltkjøtt med et par potter sterkt, tysk pryssing-øl til. (En pott tilsvarer omtrent en liter). Videre hadde han tatt seg et par drammer på morgenkvisten, for helsens skyld. Wytters kjente jo godt til den siste legeboken, som bl.a. sa at "Hvo idelig om Morgenen drikker litt Brændeviin, da døer de Orme der er om Hiertet, Lunger og Lever". Også for Tjostolv setter tjenestejenta frem saltmat og en stor kanne øl og brennevin. Wytters er ikke dårligere vert enn at han tar en pott øl eller to med Tjostolv. Og en dram eller tre holder jo ormene borte.
Selius Wytters er opprinnelig hollender, og i sin hjemby Amsterdam hadde han drevet trelastimport fra Christiania. Men han fant det like klokt å flytte til Christiania og drive sine forretninger derfra, så seks år tidligere hadde han søkt byens råd og fått borgerskap. Det betød at han som priviligert handelsborger kunne ta seg bolig innenfor byens voller. Men det fulgte også plikter med borgerskapet: Wytters måtte delta i borgervæpningen som skulle forsvare byens voller mot inntrengende fiender.
Det var jo også andre som bodde innenfor vollene: Skipper- og håndverks-borgere og selvsagt embetsmenn. Forrige gang Tjostolv var i byen, hadde han sett en jente fra Grønland som stod i gapestokk på torget øverst i Rådhusstrædet. Hun hadde bakt brød hjemme i forstaden Grønland og prøvd å selge dem i byen, men var blitt huket og satt i gapestokk i en dag. Det var jo Christianias egne, priviligerte bakere som hadde enerett på alt brødsalg.
Wytters hadde vært i nokså dårlig humør på morgenen, men nå så han lysere på livet, etter noen drammer til. Det som irriterte ham var innkvarteringen av soldater og en tysk offiser hos ham, som bare lagde bråk og ubehageligheter. Men det som særlig gjorde ham ergerlig, var disse fordømte forstadsboerne i Vika og Vaterland. Forstedene lå jo midt i innfartsveiene til byen, og pakket der nede drev med ulovlig bondehandel, til stor skade for de ærlige kjøpmenn i kongens Christiania. Nå hadde handelsborgerne nok en gang skrevet til kong Christian og bedt ham avskaffe forstedene. Hele elendigheten skulle vært brent ned, og de med vett og penger fikk ta borgerskap i byen, resten pakke seg vekk.
Tjostolv holdt klokelig munn under Wytters jeremiade over forstadsboerne. Han hadde jo selv drevet litt handel, riktig nok ulovlig, der nede i Vika. Og selv om Wytters tilbød ham overnatting i bakbygningen, foretrakk Tjostolv å bo i forstedene. Han hadde noe slekt der nede, og i forstedene snakket i alle fall folk godt norsk, i motsetning til dette forvridde halvdanske i selve byen. Moro var det der også, med både brennevin og villige kvinnfolk. Så når Wytters mumlet om forstedene som et fordervelsens rede, hadde han forsåvidt rett i det, måtte Tjostolv i sitt stille sinn innrømme.
Endelig er hudene solgt og tømmerhandelen til vinteren avtalt. Tjostolv tar farvel med Wytters og begir seg med merra oppover til byens torg, øverst i Rådhusstrædet, for å titte litt nærmere på det som var til salgs der oppe. På torget tar han en sup fra den fine vannposten der, "vandkunsten", som selveste høylovlige majestet Christian IV har spandert på sin by. Dette er den eneste vannposten i byen, utenfor vollene ved Store Voldport ligger en til, Kjerringposten. Vannet blir ført til byen fra Akerselva, med inntak helt oppe ved Sagene, i uthulte tømmerstokker, som ofte fryser om vinteren eller er lekke. De rikeste og mektigste av borgerne har sneket seg til å legge stikkrenner inn til sine hus, så de får en privat vannpost i haven, til stor skade for de offentlige vannpostene.
Varer finnes det lite av på torget denne dagen, men det er mye folk der oppe allikevel. Tjostolv får rede på at det skal skje en henrettelse på torget. Det er en tomtearbeider som skal miste hodet. I fylla hadde han stukket ned en soldat som var på kvinnfolkjakt i Vaterland. Tjostolv står bakerst i mengden, så han ser glimtet i øksa idet den heves av bøddelen og hører et sukk fra folkemengden idet hodet faller. Bøddelmedhjelperen hever det avhogde hodet høyt opp i luften for så å sette det på en stake som blir stående på torget, til skrekk og advarsel.
Ved torget kan Tjostolv beundre byens nye rådhus, tilholdssted for byens råd og festlokaler for borgerskapet, med fuktige celler i kjelleren, hvor også den arme tomtearbeideren hadde sittet og ventet på sin egen henrettelse mens borgerskapet hadde en lystig fest i etasjen over.
Christiania før bybrannen 1686 - et nokså fantasifullt fransk prospekt.
I bakgrunnen finner vi bl.a. "Doffrefiel Montagnes".
Midt på bildet Hellig Trefoldighets kirke.
Her oppe ved torget ligger også byens kirke, Hellig Trefoldighet, som skulle bli skadet i en stor bybrann noe over 40 år senere og nedrevet. Kirkedøren står åpen, så Tjostolv rusler inn. Her er manns- og kvinneside, og de fineste stolene i kirken er private og må betales, med hele 5 daler. Tjostolv kjenner en søt liklukt: de fornemste blir nemlig gravlagt inne i kirken, og verken kister eller gulv er pottetett. Kirkevergen har en detaljert prisliste for begravelser, omhyggelig nedskrevet i domkirkeboken:
WDI CHORETT
For et stort Liig ................................. 100 R:daler
PAA DET STORE GULFF
For et Woxen Liig .............................. 30 R:daler
WDI WINGENE
For et Stort Liig ................................. 20 R:daler
Et Halffwoxen Liig paa før Steder, halfft saa meget.
Et woxen barn, Tredieparten
Et Spedt barn, Fierdeparten.
Men dersom noget Fremmet Liig, paa nogene Aff forne steder
Begraffues, da schall der for giffues dobbilt saa meget som
forschreffuet staar, epter huert Liigs Størrelse.
Her oppe ved Nordre gate (Akersgata) kan også Tjostolv beundre byens Katedralskole, som under den store bybrannen i 1686 skulle gå i luften med et voldsomt knall, da man måtte sprenge skolen med 100 kg krutt for å hindre brannen i å spre seg.
Tjostolv har et ærend oppe i Nordre gate. Han vil spandere på seg et par skikkelige støvler for vinteren. Og det er nettopp i øvrebyen håndverkerne holder til. Husene er ofte ulovlig bygd av bindingsverk eller av tre, og håndverkerne leier husvære av rikfolk. Da byen ble anlagt fra 1624, var det nemlig et vilkår at de som fikk de fineste tomtene, også skulle bygge et simplere hus i øvrebyen som de fattigere av borgerskapet kunne leie.
Etter støvlehandelen er avsluttet, begir Tjostolv og merra seg ut Piperviksporten og ned de bratte skrentene til Vika. Han kunne vel kanskje ha rukket tilbake til Asker i dag, men mørket faller tidlig på, og veiene er utrygge, så han velger å overnatte hos høkeren og heller begi seg på vei tidlig dagen etter.
Den store begivenheten i byen denne novemberdagen 1645 var ankomsten av to store, hollandske trelastskuter, som ankret ved de to langbryggene ut i Bjørvika, hvor byens havn var. Bryggene ligger i forlengelsen av Rådhusstrædet og Vaterstrædet. Også Selius Wytters begir seg ned til bryggene: begge skipperne er gamle venner av ham, og han regner med å få solgt plankestablene han har liggende på trelastlageret på den andre siden av Bjørvika, der Oslo hadde ligget, byen som så sørgelig brant ned i 1624. Fortsatt mintes eldre mennesker den gamle byen, og fortsatt sang man ved festlige anledninger minnediktet til fattigforstanderen Hans Nielsøn Griis om brannkatastrofen:
Her er Sorg og elende
Maa vi vel Raabe fast
Nu kommen osz til Hende
For Synden med en hast:
Ved Ild oc Brand den sterke
Oslo er straffet med
Huor aff vi kunde mercke
Christum at verre Vred.
Jo, brannen var nok Guds straffedom over en syndig by, men man hadde også i 1624 brent fire forskrekkelige hekser, som man mente var skyldige i brannen. Men Griis' dikt endte jo trøsterikt:
Saa vill `Wi nu beslute
Denn `ringe Sang oc dict
Gud naadig osz beskytte
I Christiania Stict;
Loff Priisz heder oc ære
Fra nu til euig tid
Skal dig Gud Fader være
Søn oc hellig Aand blid !
Og også Selio Wytters er blid da han rusler hjem etter besøk hos sine skippervenner, med genever under vesten og med vissheten om en gunstig avsluttet plankehandel.
På ettermiddagen senker kveldsmørket seg over Christiania, og ved ½ 9 - tiden var de fleste gått til ro og byportene stengt. Bare i huset til den styrtrike Bernt Axelsen var det lys - og et forskrekkelig lurveleven. Han fylte nemlig 40 år, og det ble feiret med sang og vin i festlig lag. Som skikken var, ble alle rettene båret inn på bordet med en gang, og gjestene forsynte seg med fingrene fra fatene. Å slikke seg på fingrene ble derfor ansett for en barbarisk bordskikk. Gjestene hadde med seg spisebestikk selv: kniv og skje. Gafler brukte man ikke, bortsett fra kokkene på på kjøkkenet. Utpå kvelden hadde man skiftet bordduk fire ganger. Servietter var ikke i bruk, så man tørket av de sølete hendene på duken. Og den som satt ved Bernt Axelsens bord, var Selius Wytters, hederlig full som resten av selskapet, etter å ha lagt innpå 4 potter av vertens gode, sterke og krydrete vin. Og mere ventet. Det ble nemlig ansett for en fornærmelse mot verten ikke å drikke seg full. For Wytters var dette det stasligste selskapet han hadde vært i. Her ble det ikke spart på glassene, men etter hver skål utover kvelden ble de kastet i veggen med et festlig knas, sammen med steintøy og tinntallerkner. I festlig lag hos de rikeste gikk det gjerne med noen hundre glass i løpet av kvelden. Ja, Wytters hadde hørt om kroningsfestlighetene for Christian IV i 1596: da gikk det med 35.000 glass .....
Ved 10-tiden brøt selskapet opp. Det var nå langt på natt. Og støttet til sin tjener vaklet Wytters hjem over de kuplete gatesteinene, som ble sparsomt opplyst av tjenerens lykt.
Et drikkelag på 1600-tallet - med grisen
som syvende gjest.