Oversikt temahefter



25.   Bryllup med storm og hekser

På slutten 1500-tallet var Oslo en liten ravnekrok i Europas utkant. Overraskende nok ble byen på senhøsten 1589 åsted for et svært fornemt fyrstebryllup, da Christian IV's søster, den 14-årige Anna, giftet seg med skottekongen Jacob VI, som da var 22 år gammel. I 1603 ble som kjent Jacob også konge av England, etter Elisabeths død, og Anna stammor til Stuartene på den engelske trone.

Kjærlighet som basis for giftemål er en nokså ny oppfinnelse når det gjelder overklassen, og bakgrunnen for dette ekteskapet hadde selvsagt noe med stormaktspolitikk å gjøre. Og brennpunktet for interessen var de gamle, norske skattlandene Orknøyene og Shetland.

Så tidlig som ved freden i Perth i 1266 hadde Magnus Lagabøter forlenet bort øyene til skottekongen, mot en årlig avgift, som ikke ble betalt ettersom tiden gikk. Kravet om avgiften ble tatt opp igjen av Christian I (1448-81), som her så muligheter til å fylle opp en svært slunken statskasse. Det var faktisk fare for krig, men enden på visa ble at Christian giftet bort sin datter Margareta med skottenes Jacob III i 1469. Nå betød et kongelig ekteskap også en fyrstelig medgift å betale for brudens far, i dette tilfellet hele 60.000 gylden, penger som Christian ikke hadde, så i stedet for medgift pantsatte han øyene til skottene. Senere konger lovte å innløse pantet, men det ble ikke noe av, på grunn av svak økonomi.

Men øyene var ikke helt glemt av den dansk-norske kongsmakt: Fredrik II (1559-88) var sterkt inne på tanken om å innløse pantesummen, noe som for skottene fortonte seg som et mareritt, ved at de da ville få en sterk sjømakt praktisk talt på sin egen dørmatte. Skotske forhandlere kom til København for om mulig å få til et ekteskap med sin konge og en av Fredriks døtre. Fredrik dør i 1588, forhandlingene fortsetter, med det resultat at Anna, hans datter, loves bort til skottekongen. Opprinnelig forlangte skottene en formidabel medgift. Nå ble danskene forbitret, og Jacob, som har fått informasjon om Annas skjønnhet, blander seg direkte inn, medgiften blir nedsatt fordi hans ønske var "at det omsider snart måtte forunnes ham å få se og omfavne den deilige prinsesses virkelige skikkelse", som han skrev i et brev til det danske kongehus. Og den 20. august blir den skotske hovedforhandler, George Keith, viet til henne i København, som Jacobs stedfortreder, inntil det endelige bryllupet mellom Anna og Jacob kan skje i Edinburgh. Selv om medgiften var mager, ble i alle fall innløsing av pantesummen aldri nevnt mer fra dansk-norsk side.

Den 5. september 1589 seiler en dansk flåte, på hele 14 større skip, fra København med Skottland som mål. Ombord er tre medlemmer av det danske riksråd, flere adelsmenn og Annas hoff-folk. Flåten kom imidlertid ut for kraftige høststormer i Nordsjøen, skip springer lekk, og gang på gang må de søke nødhavn på Sørlandskysten, til sist ved Flekkerøy ved Kristiansand. Det var nå gått langt ut i oktober, og å seile over til Skottland med prinsessen virket umulig. Størstedelen av flåten drar til København, bl.a. med de tre fornemme riksråder, noen skip klarer å komme seg over Nordsjøen for å gi Jacob beskjed om uhellene, og tre skip, med prinsessens "Gideon" i spissen, begir seg til Oslo, hvor de ankommer den 25. oktober. Da hadde den kommende brud vært på reise i hele syv uker fra København.


Christian IV's flaggskip 'Tre Kroner'

Christian IV's flaggskip "Tre Kroner".

Da en del av skipene kom tilbake til København, kunne sjøfolkene fortelle en underlig historie: da de lå og bakset i Nordsjøen, var det akkurat som de store skipene ble holdt igjen i kjølen, mens mindre skip seilte elegant forbi. Og årsaken til misèren ga seg selv: det hadde vært onde og overnaturlige makter i virksomhet, nemlig hekser. Undersøkelser ble igangsatt i København, tretten kvinner arrestert og torturert, og de kunne fortelle at de hadde samarbeidet med seks forskrekkelige hekser på Fejø (syd for Sjælland) som i Karen Vevers stue hadde laget storm i seks leirpotter, samtidig som de hadde sendt sin hjelpeånd, "Apostelen Languinus" og to smådjevler, "Pil Hestesko" og "Smuk" for å holde igjen skipene. Alle nitten ble brent.


Tre engelske hekser 1619

Tre forskrekkelige engelske hekser 1619.

Nå var skottekongen også svært opptatt av hekser, han kom forresten i 1597 til å skrive en bok om dette emnet, den berømte "Daemonologie". Da han og Anna på vårparten seilte til Skottland, hadde også noe djevelskap vært på ferde, mente han. Jacob hadde mistanke om at Francis, jarlen av Bothwell (ikke den samme som Maria Stuarts mann) hadde alliert seg med skotske hekser for å myrde ham og Anna på tilbakereisen fra København. Jarlen var nemlig tronfølger om Jacob skulle dø. Igjen blir det gjort undersøkelser, kvinner blir arrestert og torturert, og Agnes Sampson tilsto at hun og de andre i hekseringen hadde døpt en katt og kastet den, sammen med deler av et lik, i sjøen for at havet skulle reise seg mot kongen og dronningen og sluke dem. Under tortur ble det også avslørt at lederen for denne hekseringen var en lærer, dr. Fian, som også ble torturert og tilsto. Senere trakk han tilståelsen tilbake, men brent ble han allikevel.

Den 25. oktober 1589 går altså Anna og hennes fornemme reisefølge i land i Oslo, trolig nede ved Øra, der Mariakirken hadde stått. Hele den vesle byen er på bena, og hun blir høytidelig mottatt av verdslige og geistlige myndigheter, de siste med den berømte biskop Jens Nilssøn i spissen, og borgervæpningen er stilt opp fra bryggen og opp til borgermester Christen Mules gård, der Anna skal bo under Oslo-oppholdet. Det er vel å anta at prosesjonen gikk opp det gamle Vestre Strete.

Dessverre eksisterer det ikke noen avbildninger av Oslo på den tiden - eller før. Det eneste som finnes, er noen høyst tvilsomme på Fredrik II's sarkofag. Oslo hadde siden Svartedauen i 1350 vært gjennom harde nedgangstider og flere bybranner, den siste i 1567. I byens storhetstid omkring år 1300 hadde den hele fem kirker. Nå var alle borte, unntatt domkirken, Hallvardskatedralen, men den var også nokså medtatt. I 1523 hadde den mektige kongskirken, Mariakirken, nede på Øra, brent, og tyve år senere var det bare murrester tilbake. Etter reformasjonen i 1537 var byens klostre stengt, og bispeborgen delvis revet. Olavsklosteret stod fortsatt, og deler av det var disponert av Katedralskolen. Siden 1554 var også Olavsklosteret i bruk som bispebolig. I 1579 var den forfalne bispeborgen gitt til borgermester Christen Mule, som bygde sitt hus på restene av den, og det var nettopp her Anna bodde mens hun oppholdt seg i Oslo.

Det bodde ikke mange mennesker i byen i 1589, kanskje i overkant av 2000. Men mot slutten av 1500-tallet var det oppgangstider for Oslo, særlig knyttet til sagbruk og trelasthandel. Handelsmonopolet til hanseatene, som Absalon Pederssøn Beyer kaller "en Hob groffue, nesevise Kumpaner", var nå brutt. Denne økende velstanden blant deler av byborgerskapet ga seg også utslag i en mer moderne byggeskikk: i den byen Anna oppholdt seg denne høsten 1589, var flere bygårder bygd i stein eller tegl, og det var nettopp i en slik som tilhørte Anders Skredder, for øvrig biskopens bror, at kong Jacob bodde da han senere på høsten kom til Oslo.

Også på det kulturelle området var det nye tider på slutten av 1500-tallet i Oslo. Byen hadde en krets av meget lærde geistlige, de såkalte Oslo-humanistene, anført av biskop Jens Nilssøn (1538-1600).


Biskop Jens Nilssøn

Biskop Jens Nilssøn

Rent religiøst var de ortodokse, men de var også svært opptatt av klassisk litteratur, språk og kultur. De var glimrende latinere og skrev dikt på dette språket. Det mest berømte er Hallvard Gunnarssøns "Akrostichis" til hyllingen av Christian IV på Akershus festning i 1591, hvor blant annet Akerselva med tilliggende herligheter skildres i hyrdepoesiens ånd. Den lærde Hallvard var lektor i teologi på Katedralskolen. Også til Annas bryllup ble det begått latinpoesi, av rektor ved Katedralskolen, Jacob Jacobssøn Wolf, "Carmen in nuptias".


'Akrostichis'

Hallvard Gunnarssøns berømte dikt "Akrostichis", skrevet
i forbindelse med Christian IV's hylling på Akershus festning 8. juni 1591.
"Akrostichis" er et dikt der begynnelsesbokstavene i hver verslinje
danner en setning, her en lovprisning av kongen.

Det er jo egentlig underlig at ikke Anna ble med størstedelen av flåten ned til København, i stedet for å dra til Oslo. Alt tyder nok på at den arme 14-åringen var fullstendig utslitt av Nordsjøstormene og det usle husværet i uthavner på Sørlandskysten. Når hun bare fikk hvilt seg ut, skulle hun til København. Og bare en uke etter ankomsten begynner hun å planlegge avreisen fra Oslo. Men så kommer en overraskende melding: Jacob var på vei til Oslo ! Han hadde landet ved Flekkerøy med en liten flåteeskadre på fem skip og drar mot Oslo over land. Det var dristig gjerning av Jacob å forlate Skottland: på innenriksfronten var landet svært ustabilt, med stadige opprør i høylandet. Populært var det heller ikke blant skottene at han reiste, så Jacob kidnappet sin kansler og tvang ham til å være med til Norge, for, som han skriver i et brev, at ikke den arme mann skal bli utsatt for ubehageligheter på grunn av Jacobs avreise til Norge. Og ubehageligheter i datidens Skottland var nokså håndfaste.

Anna benytter tiden i Oslo bl.a. til vennskaplig kontakt med Jens Nilssøn, han blir bedt til aftens hos henne og hoffet, ja, den 9. november holder han privat messe og opplever den nåde å få spise ved prinsessens eget bord. Hun og hoffet går til messe i Hallvardskatedralen, hvor også Jens Nilssøn preker. Opptoget fra Christen Mules gård over Nordre stræte til katedralen var praktfull: Anna var selv kledd i rød fløyelskjole og gull-lue med perlepynt, og over kjolen en sort fløyelskappe foret med sobel. Hennes hoffdamer fulgte henne i skarlagenskjoler.

Endelig, den 19. november, kom den kongelige brudgom til Oslo, og han blir mottatt med prakt og ære: da kongen kom til det stedet der biskopen stod, "da stod han stille, og bispen gik frem og gav hannem paa det ydmygeligste haand og havde en liten latine oratione til hannem, udi hvilken han ønskede H. Maj. til lykke. Og H. Kgl. Maj. tog sin hat af og straks satte den paa igjen og gav nøye akt paa, hvad bispen talede, og der (da) orationen var endt, tog H.M. atter hatten af og gav bispen sin haand, takkendes hannem ærbødigen". Kong Jacob var på mange måter en lærd mann, og latin behersket han.

Jacob kan neppe ha hatt noe annet motiv for å begi seg på den farlige ferden over Nordsjøen senhøstes enn "å få se og omfavne den deilige prinsesses virkelige skikkelse", "mitt nye ribb-ben", som han senere kalte henne, på solid bibelsk grunn. Og etter mottakelsen begir han seg rett til Christen Mules gård for å ta sin brud i øyesyn, "with buites (støvler) and all". Han tok seg ikke engang tid til å kle seg om etter reisen. Han ville kysse henne, men det var ikke så enkelt, forteller en skotsk kilde: "His Majestie myndit to give the Quenie a kiss after the Scotis faschion at their meeting, which she refused, as not being the forme of hir (her) countrie". Men heldigvis ble kulturkollisjonen glattet over "after a few words privily spoken betwixt his Majestie and hir, thair (they) past (both) familiareties and kisses".

Neste dag er de to sammen fra 9 om morgenen til kl. 4 om ettermiddagen.

Den 23. november blir Anna og Jacob viet i storsalen i Christen Mules gård av den skotske hoffpredikant David Lindsay. Seremonien foregikk på fransk. Men deretter talte Jens Nilssøn på dansk, av hensyn til dronningen. Og selvsagt lykkeønsker han Jacob, på latin, "hvortil H. Maj. svarede: Hoc scio ex corde precari. Det er: Jeg ved, at De ønsker det af hjertet. Og hans kansler, som stod derhos, sagde: "Certe ex corde precatur", det er: visserligen ønsker han det av hjertet. Da svarede H. Maj og sagde: Hoc lubens accipio, det er: det er mig kjært". Det ser i det hele tatt ut til at det utviklet seg et nært vennskap mellom den skotske konge og Oslo-bispen: ved kongens avreise får Jens Nilssøn to gullforgylte sølvfat og et gullstykke med kongens portrett.

Festlighetene var ikke uten et grotesk innslag, sett med våre tiders øyne: Jacob hadde med seg noen negertjenere, og noe slikt hadde Oslo-folket ikke sett før. Så for å glede den lokale populas lot Jacob disse tjenerne danse nakne foran en prosesjon, noe som selvsagt fikk katastrofale følger i novemberkulden: alle sammen, med unntak av en, døde av lungebetennelse.

De nygifte blir i Oslo en måned til, og det ble arrangert diverse underholdning for de to: dronningen er på Katedralskolen der elevene oppfører skuespill på latin for henne, den 3. desember er kongen og hans følge på jakt på Hovedøya, der det på forhånd var sluppet ut harer, så jaktfølget ikke skulle komme tomhendt hjem.

Den 22. desember tar kongen og dronningen og hoff-folket avskjed med Oslo og drar med slede over land til København via Bohuslen og Halland. Og de blir i København til langt ut på vårparten, og de giftet seg nok en gang der, for å glede brudens mor, enkedronning Sofie, slik at hun skulle få skue sin datter i full brudeprakt.

Inntoget i Edinburgh skjedde først den 17. mai 1590. I 1603 ble Anna engelsk dronning. Hun døde bare 44 år gammel. Hennes sønn, Karl I, fikk en tragisk skjebne: han ble halshugget utenfor Whitehall Palace i 1649.


Jacob I av England og Anna.

Jacob I av England og Anna


Oversikt temahefter