|
Oversikt temahefter
Åpne i stort vindu
27. Pleiebarna
I 1904 ble ett-årige Karl Johan Wang tatt hånd om av fattigvesenet i Kristiania. Moren var omstreiferske og førte et svært uryddig liv. Den vesle gutten ble satt bort til en småbruker på Østlandet. I boken "Tatergutt og legdebarn" (Oslo 1987) forteller Wang om sin harde oppvekst som pleiebarn. Han var forresten ikke alene om slik skjebne; bare det året ble om lag 1.500 barn satt bort fra byen, flesteparten til landsbygda.
Stort sett var det småkårsfolk på landet som ble pleieforeldre: de fikk betaling fra fattigvesenet for å ha ungene, samtidig som barna var billig arbeidskraft. Karl Johan Wang forteller: "Edvard (pleiefaren) kom hjem seint en kveld med en liten jente fra Kristiania fattigvesen. Hun var to år gammel og het Dagmar. Det var mye slik ungetransport da jeg vokste opp. Siden har jeg lignet den slags henting med henting av smågriser som folk skulle ha i sommerhalvåret".
"Ved konfirmasjonsalderen stoppet betalinga de (pleieforeldrene) hadde, og etter den tid skulle de ha nye unger." "Her gjelder det å holde jevn fortjeneste" og Edvard var enig i det. Han følte at samvittigheten var i orden slik, for, som han sa: "Det er ikke våre unger".
Det er relativt få beretninger om livet som pleiebarn. Men det er ikke vanskelig å finne eksempler på slike skjebner fra fattigvesenets protokoller fra slutten av forrige hundreår:
I april 1887 dør enken Maren av lungebetennelse, 37 år gammel, fra en barneflokk på 8, fra 1 til 13 år. Mannen, som hadde vært ølkjører, var død av tuberkulose to år tidligere. Fattigvesenet må nå ta hånd om barneflokken og sørge for at den blir bortsatt. Yngstemann skaffes pleiehjem i Kristiania, resten blir satt bort på landsbygda: de ender på Høland, Jevnaker, Røyken, Ullensaker, Ski, Enebakk og Odalen.
For disse barna må dette ha vært en vond overgang, fra bymiljø til småbruk på Østlandet, blant fremmede mennesker og en fremmed livsstil, kombinert med hardt arbeid.
Nok et eksempel fra 1887: 16-årige Lovise fra Sagene blir gravid med en sjømann, som forsvinner ut av landet. For Lovise er det ikke annet å gjøre enn å ta kontakt med fattigvesenet og sørge for at ungen blir satt bort.
Enda ett fra samme år: Korkskjærer Andersen sitter igjen som enkemann med en barneflokk på fire. Etter konas død begynner han å drikke mer og mer, og barna blir forsømt. Skolen innrapporterer forholdet til fattigvesenet: barna skulker mye, de er sløve, elendig kledd og sykelige. To av dem er tatt for tyverier. Fattigvesenet griper inn, og barna blir tatt fra korkskjæreren og satt bort på landet: Bærum, Asker, Gjerdrum og Hobbøl.
Inntil Loven om forsømte barn fra 1896, som trådte i kraft år 1900, og som knesatte prinsippet om vergeråd, var det utelukkende fattigvesenet som hadde ansvaret for bortsetting av barn. Anbringelse i pleiefamilier er den eldste form for barneforsorg vi kjenner her i landet. I Christiania ble dette satt i system ved Tugthusforordningen av 1741, som gjaldt som "fattiglov" helt til 1845.
Forordningen forutsetter at fattige, foreldreløse barn av handels- og håndverkerstanden skal tas hånd om av profesjonen. Om andre, fattige, foreldreløse barn sies det at de "skal af de Fattiges Forstandere (.....) hensættes til skikkelige og fattige Folk, som dem for en billig (=rimelig) Betaling opføde og holde i Skole". "De som have Forældre levende, der ei formaae at opføde dem, skal, imod billig ( ....) betaling, forblive hos dem, saafremt de føre et Christeligt Levnet, slig at Børnene kan betroes dem, men hvis ei, skal de indtages hos Fremmede; Pengene for dem skal betales af de Fattiges Casse."
Her knesettes altså et prinsipp som forsåvidt gjelder også i dag: det er to typer barn som tas hånd om: foreldreløse og de fra hjem som ikke fungerer. Forordningen forutsetter at barna skal være hos pleieforeldrene til konfirmasjonen. Når de er over 10 år, skal fattigforstanderne eller overformynderne sørge for å sette guttene i håndverkerlære, og pikene "forskaffes tjeneste hos godt Folk".
Er barna "gjenstridige og modvillige, skal de (....) indføres i Tugthuset, naar baade det Gode og Onde er forsøgt med dem for at føre dem paa den rette Vei; hvor de skal forblive, indtil der er Haab om Forbedring".
Pleieforeldrene fikk altså betaling av fattigvesenet. Men det forutsatte også at fattigvesenet måtte føre kontroll med pleiehjemmene. Det er fattigforstanderne og rodemesterne som skal ha tilsyn med "at Børnene med forsvarlig Underhold vorde forsynede, og ei forsømme deres Skolegang".
Vi vet ikke hvordan de bortsatte barna ble behandlet på denne tiden, men det er vel grunn til å anta at kontrollen med pleiehjemmene må ha vært nokså tilfeldig, og at dødeligheten blant de minste pleiebarna har vært meget stor.
Fattigloven av 1845 satte fattigvesenet mer i system og ga det også et bedre økonomisk grunnlag, ved at fattigkommisjonen fikk anledning til å utlikne en egen fattigskatt. Tidligere hadde inntektene stort sett vært basert på milde gaver og en del selsomme avgifter.
Barn som skulle understøttes (ved bortsetting) var:
- foreldreløse
- ikke foreldreløse, men som var
- forlatt av foreldrene
- eller som fattigvesenet måtte skille fra foreldrene på grunn av
deres "slette levned".
Det er all grunn til å tro at stadig flere og flere barn fra Christiania ble bortsatt på landet.
I og med at antallet bortsatte økte, ble også kontrollen av pleiehjemmene viktig. I 1861 ble det ansatt en egen fattigforstander for de utsatte. Han var på stadige reiser i landdistriktene for å undersøke de hjemmene som sa seg villig til å ta i mot pleiebarn. Videre hadde han kontakt med lærere og andre for å holde seg orientert om barnas forhold, og han skulle også besøke dem en gang i året, og hvert år ble det holdt årsmøte i fattigkommisjonen for å gjennomgå de utsattes situasjon. Ordningen var utvilsomt et fremskritt, men at den kunne forhindre den daglige vanrøkt av de utsatte barna, er vel tvilsomt. Det het seg f.eks. at de utsatte barna skulle "beskjeftiges i den Udstrækning deres Helse og Husets Skik tilsteder", en formulering som i verste fall kunne legge forholdene til rette for grov og umenneskelig utnytting av deres arbeidskraft.
Pleieforeldrene skulle sørge for kost, losji, pleie, klær og skolegang. Ungene ankom oppkledd av fattigvesenet, og det ble gitt 20 kroner (omkring 1880) til konfirmasjonsklær. I henhold til Karl Johan Wang innledningsvis hentet pleieforeldrene ved konfirmasjonen nye barn.
Det var neppe barnekjærlighet som var det gjengse hovedmotivet for å motta pleiebarn. Som tidligere nevnt lå poenget snarere i betalingen pleieforeldrene fikk av fattigvesenet og i billig arbeidskraft.
I boka "Oslo og Akershus i nær fortid" (Oslo 1982) forteller Gudrun (født 1907) at hun ble bortsatt 7 år gammel på en bondegård. Og det må jo i parantes sies at på det tidspunktet, altså omkring 1914, skulle kontrollen av pleiehjemmene være mye bedre enn en generasjon tidligere, men Gudrun beretter:
"Det var arbeid fra morgen til sen kveld. Jeg var av og til så sliten at jeg fikk vondt i bena. Det verste var å sortere poteter i en mørk kjeller hvor jeg satt flere dager. I den kjelleren falt mange tårer. Jeg ble slått for det minste og fikk ofte høre at jeg ikke hørte til dem. Jeg fikk høre at jeg skulle bort derfra bare jeg ble konfirmert. (....) Men jeg måtte sitte på kjøkkenet når det kom fremmede. Unntatt når det kom noen fra Vergerådet. Da ble jeg pyntet og fikk sitte sammen med dem, noe som var uvant for meg". (Min utheving). Dette kan kanskje gi en indikasjon på hvordan tilsynet fungerte, på det verste: pleieforeldrene var antakelig forhåndsinformert og kunne arrangere en fin fasade.
Ja, så sent som i Kommunalt tidsskrift fra 1925 understreker forsorgsforstander Opsand at "de bortsatte barna skal spise ved samme bord som fosterforeldrene og ikke sammen med tjenerne. Det tillates ikke at barnet ligger i drengestuene eller sammen med tjenestefolkene". Det skulle gi en nokså klar indikasjon på at mange pleieforeldre simpelt hen så på barna som arbeidskraft, og behandlet dem deretter. Og det så sent som i mellomkrigstiden.
Det som har slått meg ved å forsøke å trenge inn i pleiebarnsystemet, er hvor mange barn det dreide som om fra Kristiania. De tallene jeg har klart å finne frem til, viser følgende:
År 1844 1887 1900 1911 1915 1935 1945
Bortsatt
i Kristiania 254 226 375 246 167 69 31
Bortsatt utenfor
Kristiania 196 973 1167 1251 1137 640 420
Til sammen 450 1233 1542 1497 1304 1009 451
Ser vi på antall barn bortsatt i Kristiania, og skiller mellom barn født i og utenfor ekteskap, er tallene følgende:
År Antall Født i ekteskap Født utenfor ekteskap
1894 455 62 393
1900 938 199 739
Det ser ut til at det overveiende antall av barna som ble utsatt i byen, var spedbarn, født utenfor ekteskap.
Det er å anta at det var stort sett noe eldre barn som ble satt bort på landsbygda. I fattigvesenets beretning for 1894 finner vi en interessant oversikt over hvor 1213 utsatte barn det året ble plassert:
De Udsatte vare anbragte i følgende Distrikter:
Distrikter Udsatte
Børn Sindsyge, Gamle,
Syge eller Vanføre
Aas 6 4
Asker 22 19
Asker 15 7
Askim 21 8
Bærum 21 11
Christiania 261 *) 190
Drammen 5 1
Eidsberg 13 5
Eidsvold 35 37
Enebak 38 2
Fet 30 21
Fron og Drøbak 10 7
Gjerdrum 36 5
Gran 29 5
Haabøl 10 11
Høland 101 26
Hedrum 17 -
Jevnaker 48 5
Kraakstad 30 24
Lier 11 14
Moss 4 1
Nannestad 29 11
Nitedal 8 4
Næs (Romerike) 33 25
Næsodden 21 9
Odalen 13 11
Rakkestad 5 3
Rødenæs 7 1
Røken 7 2
Skedsmo 13 12
Skibtvedt 30 41
Spydeberg 21 13
Sørum 24 16
Trygstad 44 12
Ullensaker 23 16
Urskaug 20 31
Vaaler (Smaalenene) 6 -
Vestby 13 6
Endvidere er i 56 andre, fjernere
liggende Distrikter udsatte
tilsammen ............. hvilke enten
allerede der vare udsatte af Andre,
inden de overgik til Forsørgelse
af Christiania Fattigvæsen, eller af
dette ere udsatte hos Slægtninge. 84 36
I Opdragelsesanstalten "Toftes Gave"
paa Helgøen vare desuden anbragte 49 -
Til sammen 1213 642
*) Heraf 23 Børn i Instituterne for Aandssvage, Blindeinstitutet samt i
Fru Rosings og Balchens Skoler for Døve.
Selv om pleiebarna som var utsatt for fattigvesenets regning nok kunne ha det ille, var det neppe de som hadde det verst: det var en annen gruppe, nemlig barn som ble privat bortsatt av ugift mor. Med dem var det inntil 1892 ingen kontroll i det hele tatt. Men heldigvis hadde byen en Sundhedskommision (helseråd) som ble mer og mer opptatt av disse barna, og i årsrapporten fra 1891 finnes det en utredning fra sunnhetsinspektøren, dr. Hjalmar Berner. Det Berner var særlig opptatt av, er ugifte fattigmødre, som setter bort sine spedbarn privat, for en svært lav engangssum, mye lavere enn det fattigvesenet ydet. Disse ugifte mødrene hadde jo som oftest dårlig økonomi, og penger fra barnefaren fikk de som regel ikke. De privat bortsatte barna fikk det ofte mer enn kummerlig. En annen lege, dr. Bentzen, skriver at på grunn av den lave betalingen til pleieforeldrene, vil "den Næring, Børnene faar, let blive knap; der maa ogsaa spares paa mange andre Kanter forat kunde tjene noget, paa Rum, paa Lys, paa Renlighet osv., hygiæniske Faktorer, der er af indgribende Betydning for Barneorganismen. Ogsaa Føden som Barnet faar, er ofte uhensigtsmessig sammensat og slet tilberedt". Og det er jo selvsagt byens fattigste som er villig til å motta spedbarn for en så lav engangsbetaling. Bentzen har også undersøkt melken på Østkanten, og han finner at den har en fettgehalt på 0,05% - skummet melk i dag har en gehalt på maksimum 0,3%. "Saadan Melk faaer Spedbørnene i disse Bydele, og der er ikke tvivl om at heri ligger for en Del Forklaringen til den kolossale Barnedødelighet af Diarrhoe i disse Bydele".
Og spedbarnsdødeligheten var virkelig enorm i de østlige bydelene. I Kampen menighet lå den i årene 1887 - 1890 på 42,9% for barn under ett år, født utenfor ekteskap. For ektefødte barn lå den "bare" på 17,4%. Sammenligner vi med vestkantmenigheten Uranienborg i de samme årene, var tallene 19,8 og 13,4%.
I samtiden ble det snakket åpent om "englemakersker", og i mitt Aschehougs leksikon fra 1924 er "englemakeri" faktisk et opslagsord. Poenget var jo at disse private pleieforeldrene skulle ha barnet til konfirmasjonen, og den engangsbetalingen man fikk av moren, dekket selvsagt ikke de virkelige kostnadene og man ble da fristet til å ta livet av barna ved vanrøkt eller mishandling. Det er jo fristende å sette den ekstreme dødeligheten blant spedbarn født utenfor ekteskap på Østkanten i forbindelse med dette. Folkeskribenten Rudolf Muus, som hadde god kjennskap til forholdene, gir en skildring av en slik pleiemor i sin roman "Kristianiagutter" (1892): "Jeg kjender en gammel Kone ude paa Vaalerengen, som pleier at ta Spedbarn til sig. Hun er nu svært søgt hun, for de Børn hun har i Pleie, lever sjælden Halvaaret".
Det finnes også en stygg rettssak mot "englemakersker" i 1900, da seks pleiemødre i Aker ble tiltalt, og to av dem fikk livsvarig fengsel for vanrøkt og mord på sine pleiebarn, og tre andre fikk fengselsstraffer, mens en døde under rettssaken.
Nå kan man jo stille spørsmålet om hvorfor ugifte mødre satte bort barna sine privat, mens de jo hadde fattigvesenets ordning, som ga en rimelig trygghet. Svaret er enkelt: mange av disse unge mødrene var innflytterjenter. Hvis barna ble satt bort via Christiania fattigvesen, ville det bli søkt refusjon for pengene ved fattigvesenet på jentas hjemsted. Og derved risikerte de at deres vanskjebne kom utover på bygda, noe som brakte skam, ikke bare over dem selv, men også over mor, far og søsken. Vi må her huske victorianismens strenge seksualmoral i en prevensjonsløs tid, prevensjonsløs i alle fall for arbeiderklassen.
Dr. Berners initiativ førte til en ny lov i 1892, som slo fast at alle barn under skolepliktig alder som ble bortsatt, skulle anmeldes til sunnhetskommisjonen, som også hadde ansvaret for å kontrollere pleiehjemmene, så lenge barna var under skolepliktig alder. Og folk som ikke anmeldte bortsetting, fikk bøter. Tilsynet var lagt til den lokale sunnhetskommisjon, dvs. at byen kontrollerte de barna som var bortsatt i Kristiania, i landdistriktene var det den lokale sunnhetskommisjon. Og det er all grunn til å anta at tilsynet her i byen ble bedre i og med denne loven. Hvordan det var på landsbygda, er en annen sak: det vet vi nokså lite om, men det er vel å frykte at det var mye dårligere, jfr. Gudruns beretning ovenfor.
At også byens sunnhetskommisjon gjorde sitt til å få oversikt over de privat bortsatte barna, er hevet over enhver tvil: i en rapport fra 1900 sier den ansvarlige i sunnhetskommisjonen, R. Kloumann, at man fikk ukentlige oversikter fra Fødselsstiftelsen over barn født utenfor ekteskap. Men man fødte jo stort sett sine barn hjemme, og Klouman fortsetter: "Det blir mer og mer vanlig at foreldrene eller pårørende bortsetter barn mot en fast, ofte meget liten betaling en gang for alle. Fristelsen for forbrytelser ligger nær for et fattig pleiehjem med disse betalingsvilkår, selv om ikke moren er englemakerske av profesjon". Hun skjeler muligvis her til straffesaken mot de seks fra Aker kommune. Og denne redselsfulle affæren satte også fart i kontrollapparatet: flere tilsynførere ble ansatt i byen.
Før loven av 1896 - Lov om forsømte barn (vergerådsloven) - var det som tidligere nevnt bare fattigvesenet som kunne gripe inn overfor forsømte barn og ta dem fra foreldrene. Før 1896 var den kriminelle lavalder 10 år, i 1896 ble den hevet til 14. Domstolene kunne før den tid bestemme at barn mellom 10 og 14 år, som hadde forbrutt seg mot lovene, kunne anbringes i oppdragelsesanstalt i stedet for straff, og påtalemyndigheten kunne også unnlate tiltale om barnet ble anbrakt i slik anstalt.
Skolestyret kunne også gripe inn når skolen mente at barnet var forsømt eller skikket seg dårlig, og pålegge fattigkommisjonen å sørge for at barnet ble tatt hånd om. Jeg har gått gjennom protokollen for Kontoret for utsatte (Fattigvesenet) for 1887-97, og i rubrikken "Årsak til utsettelse" funnet en lang rekke bemerkninger fra skolen av typen: "sykelig", "dårlig hjem", "tigger", "skulker, dårlig hjem", "er meget gjenstridig", "skulk, meget usselt og dårlig hjem, gutten meget forsømt", o.s.v.
Man mente i første halvpart av 1890-årene å kunne registrere en økning i barnekriminaliteten, og fattigvesenets hjemmel for å gripe inn overfor slike barn og deres hjem var noe uklar, og det er noe av grunnen til at Vergerådsloven ble vedtatt. Denne loven er viktig, i og med at for første gang ble en del av barneomsorgen skilt fra fattigvesenet. Loven etablerte nytt kommunalt organ, vergerådet, som fikk omfattende myndighet til å ta barn fra foreldre og plassere dem enten i skolehjem eller i "hederlige private hjem på landet". Man kunne bare gripe inn overfor barn under 16 år, men beholde tilsyn med det til fylte 18 år, hvis det før 16 år hadde vært under tilsyn. Vergerådet kunne gripe inn i følgende tilfeller:
- barn som hadde begått en straffbar handling (dvs. under 14 år)
- barn som på grunn av foreldrenes "lastefullhet", som det het, har blitt vanskjøttet og mishandlet eller kunne bli "sedelig fordervet"
- barn som har vist en så slett oppførsel at de er i stor fare for å gå sedelig til grunne.
Ser vi fra vergerådsstatistikken, viser den disse tallene for Kristiania:
År 1905 1911 1921 1931 1946
Antall barn bortsatte 447 734 903 1081 671
I private hjem 301 599 620 625 282
De øvrige ble da plassert på skolehjem o.s.v.
Fattigvesenet ble sittende igjen med ansvaret for den øvrige bortsettingen. I 1905 kom pleiebarnsloven, som utvidet meldeplikten til alle barn under 14 år, pluss at den innskjerpet forhåndsgodkjennelsen av alle pleiehjem.
Avslutningsvis: Det er selvsagt en misforståelse å tro at alle pleiebarn fikk en vond oppvekst. For de som ble satt bort av offentlig myndighet, ble jo kontrollen med pleiehjemmene bedre, og ordningen med de privat bortsatte spedbarn forsvant gradvis ettersom det offentlige begynte å gi de ugifte, ubemidlete mødrene noe økonomisk støtte. I 1915 ble Lov om forsorg av barn vedtatt, som sørget for noe støtte før fødselen og seks måneder etter. Oslo kommune etablerte allerede i 1919 en egen morspensjonsordning, som bl.a. sikret ubemidlete ugifte mødre som hadde barn til full forsørgelse en viss økonomisk hjelp.
Det er, som nevnt innledningsvis, lite med erindringslitteratur om hvordan det var å være bortsatt på landsbygda. Men noe finnes jo, som en liten passasje i Asbjørn Fossens bok "Flukten fra landsbygda" (1996). Her forteller Astrid fra Aurskog-Høland: "Jeg er født i 1927 og vokst opp i ei bygd med store klasseskiller. Faren min vokste opp i nabobygda som bortsatt fra Oslo kommune. Han kom til en gård i 3-års-alderen. Han holdt til hos tjenestefolket på gården og hadde brisk i drengestua til seng. Han fikk aldri et godt ord og fikk alltid høre at han ikke var verdt noe. Han visste ikke hvem foreldrene var". Kontrollen med pleiehjemmene var tilfeldig. Og de bortsatte fikk tidlig innpodet mindreverdighetsfølelse. Dette var nok realiteten for mange bortsatte barn.
Oversikt temahefter
Åpne i stort vindu
|