Oversikt temahefter



2.   "Wergelandsbyen"

Christiania 1848.

Utgangspunktet for dette temaheftet er løytnant B. Hielms Christiania-kart fra 1848 som er innklebet i en by-guide fra samme år.

Innledningsvis: Et utdrag av Henrik Wergelands dikt "Kristiania" fra epilogen til "Champbellerne" (1838):

		Men over engen, hvor huset lå,
		hvor kuen gikk, der jeg sist den så,
		seg strakt har skinnende gater hen,
		så ei jeg kjenner meg mer igjen.
		De synes komme ved trylleri,
		gesvint som i Newyork og Saint Louis,
		som om Christiania dem av sin kjerne
		skjøt ut som strålene av en stjerne.

		(........)

		Hvor er din sommers brudestas,
		den knoppende ville rosentorn ?
		Din fagre pynt til Sanktehans,
		de jomfruskjære konvallers krans ?
		Din villhets ynde, din ensomhets prakt:
		ditt slør av blåklokker og nøklebånd,
		så luftig og fint som gevant om en ånd,
		i bølgende folder av vinden lagt ?

Begge diktene har byutvikling som tema: Det første uttrykker begeistring over det som hadde skjedd med byen de siste årene Wergeland levde, nemlig opparbeidelsen av Karl Johans gate og St. Olavs gate (på kartet kalt "Triangelen" og bare ført fram til Pilestredet). Den andre strofen er imidlertid mer negativ; det er fristende å tolke den som dikterens sorg over ødeleggelsen av de mange løkke-eiendommene (som f.eks. "Bellevue") i forbindelse med byggingen av Slottet og opparbeidelsen av Slottsparken.


Kart

Slottets plassering la premissene for byutviklingen i den vestre del av sentrum. Det hadde vært en del debatt om hvor Slottet skulle ligge i begynnelsen av 1820-årene. Både Tøyen (som var kongelig eiendom), Hovedtangen (ved Akershus festning) og Hammersborg (der hvor Deichman ligger i dag) hadde vært alternativer. Det sies at det var Karl Johans "feltherreblikk" som bestemte det endelige byggestedet, men det ble bl.a. argumentert med at denne beliggenheten var for langt unna selve byen. Byen sluttet nemlig ved dagens Egertorg. Der hvor Egertorget ligger i dag, var det dengang en fattigslig trehusforstad, "Grensen", og gjennom den gikk det bare et par smug. "Krøllen" og "Stabelkrogen" ned til dagens Stortings plass.

Det som i dag utgjør Eidsvolls plass og Studenterlunden var egentlig deler av to store løkke-eiendommer, Ruseløkken og Grünings løkke. "Løkkene" var deler av den 4.500 mål store bymarken vest for Akerselva, som Christian IV i 1629 hadde skjenket byens borgere som en form for fellesareale. Dette området tilegnet byens overklasse seg, privatiserte det og bygget sommerresidenser - "løkker" -, kombinert med jordbruk og ikke sjelden fiskedammer. Da restene av Bymarken ble oppmålt i 1820-årene, var det bare 90 mål igjen, ufruktbare knauser som St. Hanshaugen, Stensparken og der Victoria Terrasse troner i dag.

En av de første til å rapse til seg, var byens borgermester, Lauritz Ruus, som i 1642 fikk "Ruuseløkken". Det var en stor løkke, som strakte seg helt opp mot Pilestredet. Hovedbølet lå omtrent der nedgangen til Nationalteateret stasjon er i dag. Haven var den senere Studenterlunden, og Universitetet (som stod ferdig i 1852) ble reist på løkkens grunn.

Nasjonalgalleriet og Historisk museum er bygget på den gamle Ruseløkkes grunn. På kartet er hovedbygningen ikke avmerket, fordi den da var revet. Men vi ser imidlertid "Ruseløkkbakken" med noe bebyggelse. Det var de berømte "røverstatene", "Tunis", "Algir" og "Tripolis", en fattigslig trehusforstad som lå omtrent der Victoria Terrasse senere ble reist. En pussighet er at det gamle løkkenavnet har smittet vestover, slik at området øst for Parkveien i dag kalles for Ruseløkka.


Kart over Ruseløkken 1793.

Kart over Ruseløkken 1793.
Haven utgjør i dag Studenterlunden, hvor Nationalteatret er i dag.
Husene ligger ved nedgangen til de vestlige T-baner.



Foto 1: Røverstatene;  foto 2: Victoria Terrasse, ca. 1920

Øverst - "Røverstatene", som lå der Victoria Terrasse ble anlagt i 1880-årene.
Det nederste foto av Victoria Terrasse er tatt omkring 1920. Det staselige huset
til høyre ble ødelagt ved et alliert bombeangrep i 1944.
Utenriksdepartementets bygg ble reist der i begynnelsen av 1960-årene.

Eidsvolls plass var en del av løkken "Marselienborg", som også stammer fra 1600-tallet. Den siste eier var Grüning, derav navnet "Grünings løkke". Den strakte seg fra dagens Karl Johans gate (mellom Stortinget og den nå omdøpte Roald Amundsens gate) ned mot Pipervika.

På kartet ser vi at det renner en bekk gjennom Tullin-løkken (som har navn etter Ruseløkkens siste eier, Claus Tullin, dikterens sønn), det senere Karl Johan-kvartalet, Eidsvolls plass og ned i Pipervika. Det er Bisletbekken. At forholdene var landlige her i begynnelsen av 1820-årene, vet vi av beretningen om zoologiprofessoren Halvor Rasch, som da drev jakt på snepper i det myrete området der Universitetet ligger i dag. Helt opp i 1830-årene jaktet visstnok Christianias søndagsjegere på vadefugler der.

Hvis vi hadde befunnet oss i den tiden da Halvor Rasch drev sneppejakt, var det to innfartsveier til byen vestfra: Den ene gikk Munkedamsveien og opp dagens Klingenberggate, den andre langs eksisterende Drammensvei, og de to møttes omtrent i krysset av dagens Stortingsgate/ Klingenberggate. Her lå en tollpost, "Aksisehuset", hvor det ble innkrevd en egen bytoll på forbruksvarer.

Fra krysset - via Klingenberggatens forlengelse - gikk veien omtrent langs nåværende Karl Johans gate, så opp Lille Gransen, ned Grensen til Stortorget, hvor det på 1600-tallet var en dam som en bro ført over fram til Store Voldport i krysset av (dagens) Kongens gate/Karl Johans gate. Klingenberggata og Lille Grensen er med andre ord svært gamle veiføringer.

Det var Linstow, Slottets arkitekt, som i 1836 foreslo forbindelses- linjen mellom kongeboligen og byen, altså dagens Karl Johans gate. For å gjennomføre gatereguleringen ble Ruseløkken kjøpt av Tullins enke i 1837 (og på den nå statlige grunn ble senere en lang rekke offentlige bygg oppført, som nevnt ovenfor). Omkring 1840 var gaten ferdig, og gjennombruddet ved forstaden "Grensen" hadde skjedd, slik at byen fikk en lang hovedgate, helt ned mot Bjørvika (fra midten av 1850-årene til Jernbanetorget).

Ved Karl Johans gates anlegg erobret byen landlig terreng til byggegrunn. Når Wergeland skriver om "engen - hvor kuen gikk", sikter han sikkert til nordre del av Grünings løkke, dagens Eidsvolls plass, hvor gamle bilder nettopp viser dette. Området langs den nye "slottsveien" (Karl Johans gate fra 1852) ble nå byens fornemste byggegrunn, og rikfolk begynte å erverve tomter der for å bygge sine fornemme palèer.

De satte en strek i regningen for Linstows planer. De gikk nemlig ut på at det skulle være bebyggelse på begge sider av den nye "slottsvei", med offentlige bygg rundt en plass der gatebuen mellom Slott/Egertorg er lavest.

I 1846 kjøpte imidlertid de nye tomteeierne langs Karl Johans gate den øverste delen av Grünings løkke.

Vi kan altså takke rikmennene langs Karl Johans gate for at Eidsvolls plass er bevart som parkområde. Hensikten med kjøpet var selvsagt å unngå gjenboere. I forbindelse med Stortingsreguleringen ble området i 1858 overdratt til staten, og i 1864 fikk det navnet Eidsvolls plass.


Utsikt fra Pilestredet 18, malt av Flintoe 1826

Utsikt fra Pilestredet 18 over mot dagens Eidsvolls plass, malt av Flintoe 1826.
Helt til høyre ser vi Ruseløkkens bygning, med hagen foran som i dag er Studenterlunden.
Noe til vestre fra midten husene til "Klingenberg", med "Drammensveien" foran.
Bisletbekken går gjennom området på vei til Pipervika.

En annen merkelighet på kartet er at Stortingsgata er avmerket som "Drammensveien". Den ble opparbeidet i begynnelsen av 1840-årene, med bro over Bisletbekken, altså parallelt med at Karl Johans gate var ferdig. Årsaken til denne veiopparbeidelsen var utvilsomt at man ikke ville ha bondetrafikken oppover byens nye stasgate. Fra "Drammensveiens" endepunkt (Omtrent ved Stortinget) skrådde den opp til Lille Grensen. Det var først i 1867 at det ble forbindelse mellom Drammensveien og Karl Johans gate.

På kartet ser vi også "Klingenberg", et traktørsted ved det gamle veikryss. Klingenberg kan føres tilbake til slutten av 1600-tallet. I 1830-årene hadde forlystelsesstedet fått konsertlokalet Klingenberg Festsal. Ellers ser vi i vest "Observatoriet", landets første universitetsbygg, reist i begynnelsen av 1830-årene for professor Christopher Hansteen, jordmagnetismens oppdager. Og her i vest finner vi også "Solied", Solli-løkken, hvor husene lå ved Lapsetorvet, der Ind-eks-huset troner i dag. Solli-løkken var den gang et forlystelses- sted, og det var her Studentersamfunnet i 1848 tok i mot de hjemvendte Düsseldorfer-malerne, og samfunnets formann i befippelsen visstnok kom til å kalle Tidemand og Gude for "Gidemand og Tude".



* * *


Oversikt temahefter