Oversikt temahefter             Åpne i stort vindu

31.   Den magre hverdagen

Mer enn noe annet preget angsten hverdagen for folk flest i Oslo under okkupasjonen. Man var redd for tyskerne og deres norske medløpere, for vilkårlige arrestasjoner og for de stadige flyalarmene som ulte over byen dag som natt, med økende hyppighet mot slutten av krigen. Jeg fikk moren min, som var født i 1901, til å skrive ned krigsminner, og hun forteller for eksempel at hun i januar 1944 skulle gå fra Parkveien 76, der vi bodde, og ned til Bankplassen, hvor Røde Kors delte ut noe gardinstoff til husstander som hadde mistet hjemmene sine ved den store Filipstadeksplosjonen i desember 1943 (se eget temahefte "Krigsskadelidt"). Mor forteller at på denne nokså korte spaserturen måtte hun gå i tilfluktsrom hele tre ganger.

Men det som særlig opptok folk, var maten, eller snarere mangelen på mat. Jevnt over var folk underernærte og sultne støtt. Og de gleder vanlige mennesker kan fortelle om fra okkupasjonstiden, har gjerne med mat å gjøre. Det mor husket særlig godt, var at hun, far og jeg (som er født 17. april 1940) hadde vært ute og gått en tur, og da vi kom hjem, lå det en pakke utenfor døren, og i pakken var det to hvite, fine hveteloff. En slektning arbeidet i et bakeri, og hun hadde orget loffene til oss. Mor glemte aldri dette festmåltidet med hveteloffen. I boken "Krigshverdag" av Line Esborg (Norsk Folkemuseum 1995) forteller en Sagene-jente at moren hennes pådro seg magesår og derfor ekstrarasjon på hvitt mel - hva man ellers ikke fikk. Moren bakte da loff: "Da mor var i butikken samlet jeg alle ungene i gården, og det var veldig mange. Så stilte jeg dem opp i kø og tok dem opp og lot dem få gå rundt bordet og lukte på loffen. Jeg gjorde det ikke for å være slem, jeg gjorde det fordi jeg måtte dele denne duften. Det virker helt forferdelig i dag. Tenk hva ungene følte ! Men jeg var så stolt over at vi hadde loff, og det luktet så fantastisk. Det var sikkert 30-40 unger som stod i kø rundt kjøkkenbordet. Alle nøt den lukten. Det sier litt om matsituasjonen under krigen".

Hovedproblemet under okkupasjonen når det gjaldt mat og andre forbruksvarer, var at etterspørselen lå skyhøyt over tilbudet. Det var selvsagt flere grunner til dette: Norge var fullstendig avhengig av vareimport fra utlandet. Med krigsutbrudd og okkupasjon sank innførselen til et minimum. Trolig var 40-50% av de matvarene vi forbrukte før krigen, importert. Totalt sank varemengden dramatisk i Norge fra 1938 til 1945, for eksempel for matvarer til 58% og for klesvarer til 38%.

Mangelen på forbruksvarer ble vesentlig forverret ved at folketallet i Norge steg kraftig under okkupasjonen. I 1940 lå landets egen befolkning på i underkant av 3 millioner. I 1945 stod det omtrent 500.000 tyskere i Norge, militære som sivile mannskaper. Norge fikk altså en "befolkningsøkning" på om lag 17%, altså: flere mennesker skulle konsumere en stadig synkende varemengde. Det som gjorde situasjonen enda vanskeligere, var at tyskerne enten kjøpte eller rekvirerte store mengder varer, som fisk og fiskehermetikk, poteter, sko og klær. De drev også med "privateksport", idet den enkelte tysker kunne sende for eksempel sildetønner til slekt og venner hjemme. Det ble imidlertid importert korn fra Tyskland, noe som selvsagt kom godt med. Ser vi igjen på Norges egen produksjon av matvarer, ble åkerproduktene redusert med 25% fra 1939 - 44, melkeproduksjonen med 57%, og kjøttproduksjonen var bare 1/10 av hva den hadde vært før krigen.

Noe av denne nedgangen kan selvsagt ha sammenheng med dårlig tilgang på kraftfòr og kunstgjødsel, men totalt sett virker det ikke som denne reduksjonen er reell. Virkeligheten var nok at mange bønder trakk sine produkter unna registrering. Jordbruket var strengt regulert under okkupasjonen, bl.a. med leveringsplikt til maksimalpriser. Ved ulovlig å trekke jordbruksprodukter unna sikret man eget forbruk, men enda viktigere var at disse jordbruksvarene var sårt ettertraktet i byene, som Oslo, så bøndene hadde her attraktive varer på byttemarkedet eller til å omsette på svartebørs. Vi skal her være varsomme med å skjære alle over en kam: det var mange som solgte - ulovlig - til maksimalpriser. Men at mange bønder ble velstående under okkupasjonen, er hevet over enhver tvil. Min mor kunne fortelle om en bonde på Hedmarken som tok 2 kroner egget (min fars funksjonærlønn lå den gang på om lag 8.400 kroner i året). Og de som led under bøndenes unnaluring, var selvsagt bybefolkningen. Bitterheten mot bønder økte nok under okkupasjonen, og folkevittigheten gjorde en vri på AP's gamle slagord: "By og land, mann mot mann".

Den sterke etterspørselen etter forbruksvarer gjorde at myndighetene, for vårt vedkommende Oslo kommune, grep inn med rasjonering til maksimalpriser. Prisnivået fra 1939 til 1945 steg faktisk bare med 55%, noe som er oppsiktvekkende lavt i en periode med stor varemangel og økende pengemengde.

Rasjonering har til hensikt å sikre rettferdig fordeling til en overkommelig pris i en periode med vareknapphet. Uten rasjonering ville de med penger og innflytelse kapre de varene som fantes på markedet, mens folk flest ville sulte.

Forbrukerne hentet på rasjoneringskontoret rasjoneringskort til forskjellige varer, med merker som forhandlerne skulle klippe av ved kjøp, og merkene ble regelmessig returnert til rasjoneringskontoret, som da kunne kontrollere at salget hadde skjedd i henhold til bestemmelsene.

Forretningen fikk da tilvist nye varer mot de merkene som var avklipt. Det var straffbart å overdra kortet til andre, og forhandleren kunne heller ikke ta i mot avklipte enkeltmerker.

Rasjoneringen gjaldt alle steder der for eksempel matvarer ble porsjonert ut: på restaurant måtte man ha med rasjoneringskortet, det samme om man ble innlagt på sykehus.

Enkelte grupper fikk tildelt ekstra rasjoner, som syke, gravide, barn og kroppsarbeidere. Jeg fikk som barn kort både på helmelk og på "ekte" hvetemel.

Det var to typer rasjonering: kortsystem og fast-kunde-ordningen. De aller fleste varer var kortregulert, dvs. man kunne kjøpe i de butikkene som hadde varen. Men her må det legges til at det å ha kort, selvsagt ikke var identisk med å få kjøpt de varene man ønsket. Kom det et vareparti til en butikk, gikk ryktene raskt, og lange køer dannet seg av husmødre. Mor forteller for eksempel at hun fikk "høre" at det var sjokolade å få kjøpt på Freia-utsalget på Karl Johans gate (ved siden av inngangen til Grand Hotel): "Køen var fra butikken og helt opp til Egertorget. Sjokoladen var ikke så god, ikke ren sjokolade, men med noe rar fyll - men det var da en slags sjokolade". Man kan vel regne med at de som kom sist, neppe fikk noe av denne herligheten. Og hadde man glemt rasjoneringskortet, ble det ingenting.

Fast-kunde-rasjonering omfattet bedervelige varer, eller i butikker som handlet med varer der tilførselen var tilfeldig. Her registrerte man seg i butikken som fast kunde med eget kundenummer. Og selvsagt måtte man ha gyldig rasjoneringskort. For fisk, som både var bedervelig og hvor tilførselen var svært tilfeldig, var systemet nokså snedig.

Rasjoneringskort for fast-kunde-ordningen.

Når fiskehandleren fikk inn et parti varer, skulle han ha oppslag i vinduet som gjorde kjent hva slags fisk det var, hvilke rasjoneringsmerker som var gyldige og de kundenummerne som kunne kjøpe fisken, altså en form for rasjonering i rasjoneringen. Dette oppslaget skulle stå i tre etterfølgende ukedager, og merkene var bare gyldige disse tre dagene. Ble fiskehandleren utsolgt, skulle den kunden som stod fiskeløs da prioriteres ved neste salgsomgang. Det var altså fiskehandleren som styrte rettferdigheten.

Men det var vel slik at "gamle" førkrigskunder kunne få spesialbehandling, ved at fiskehandleren holdt av litt "under disken", som det het, for å tilgodese de virkelig faste. Men til og med med fastkundesystemet kunne det bli lange køer av de utvalgte. Mor forteller: "Jeg stod tålmodig og ventet med Erik på armen, og så var alt utsolgt. Sinte var vi for det var sjeldent å få god fisk. Den gikk nok til våre "gjester". Ofte var det bare små ansjossild, som vi malte opp til fiskekaker".

Allerede ved krigsutbruddet høsten 1939 var det i Oslo en egen, kommunal forsyningsnemnd som skulle sørge for tilgang av matvarer til byens innbyggere, ved oppkjøp av klippfisk, tørrfisk, sild, fiskemel, tran, kålrot og poteter, i samarbeid med Norges Grossistforbund. Disse varene ble så viderefordelt til butikkene. Det ble også opprettet et kommunalt kriseutvalg som allerede den 12. april 1940 fastsatte maksimalpriser på en lang rekke varer og gjennomførte en mild rasjonering for å hindre hamstring.

Under forsyningsnemnda ble det etablert et eget rasjoneringskontor, som også hadde en lang rekke kontrolloppgaver, som, pussig nok, tillatelse til å ha og slakte "villagris". Og søkte man for eksempel kontoret om tildeling av et par sko av medisinske grunner, kunne man få besøk av en kontrollør som undersøkte ens - eventuelle - skobeholdning og garderobe, for å se om søknaden var velfundert. Særlig ble kjøpmenn kontrollert for at de skulle holde seg til rasjoneringsbestemmelsene.

Rasjoneringskontoret hadde den 9. april 1940 54 ansatte, ved frigjøringen arbeidet hele 500 der, i noe som fortonte seg som en gigantisk papirmølle: det siste hele krigsåret 1944 hadde Oslo om lag 265.000 innbyggere. Dette året ble det delt ut 13.317.108 rasjoneringskort, d.v.s. at hver innbygger mottok om lag 50 rasjoneringskort på forkjellige varer. Fra forhandlerne ble det i 1944 tilbakesendt kontoret 585.993.145 avklipte merker fra rasjoneringskortene, i alt 55 tonn papir.

Ser vi på hvilke varer som ble rasjonert når, kan vi begynne med slutten: ved frigjøringen gjaldt det praktisk talt alle forbruksvarer. Og igjen må vi huske på at det å ha gyldig kort ikke var det samme som å få kjøpt varer. Tilførselen ble mer og mer elendig etter som krigen varte, så butikker kunne være stengt på grunn av varemangel.

Allerede før 9. april 1940 var det i Oslo en begrenset rasjonering på matmel, sukker og kaffe. Forsyningsnemnda hadde lagt opp lagre av matvarer, men det tok ikke lange tiden før disse var tømt.

Den 22.04.1940 ble alt mel rasjonert, og det som var å få, hadde dårlig kvalitet, som gjorde det man bakte ikke særlig velsmakende. Fra desember 1941 var melkvoten 100 gram pr. person pr. dag.

Fra 1. mai 1940 kom brødrasjonering, og krigsbrødet var tungt, mørkt og rått, som førte til oppblåste magesekker, med etterfølgende fjerting. Det fortelles at man på gaten passet på å fjerte når man passerte en tysker eller NS-mann. Dette fisebrødet hadde selvsagt sine komiske sider, og det gikk en historie om at Quislings "statsråd" Gudbrand Lunde, bl.a. minister for folkeopplysning, hadde sagt i et foredrag at "Det blåser en ny vind over Norge", hvorpå det fra salen ble ropt at "Det er vel det nye brødet, det, Lunde".

I juni 1940 ble smør og fett rasjonert, og smøret hadde elendig kvalitet, oppblandet som det var med 25 % vann. Fra desember 1941 ble smørkvoten satt til 30 gram pr. individ pr. dag. Folk utviklet en voldsom fetthunger, sammen med sukkerhunger.

På tidlighøsten 1940 ble melken rasjonert, og den man fikk, var tynn, skummet med blåskimmer. Kvoten var ¼ liter pr. person pr. dag. Men jeg som barn fikk helmelk, 0.8 liter pr. dag.

Omtrent på samme tid ble skotøy og tekstiler rasjonert. I løpet av 1942 skjedde det med stadig flere forbruksvarer, på våren også poteter, med en rasjon på tre kilo pr. individ pr. uke. Og sviktet potetleveringen, kunne man få kålrot på potetkortet. Fritt salg av tobakksvarer var det slutt med fra 01.07.1942; sigarettkvoten var 160 pr. måned for menn, halvparten for kvinner. Man registrerte seg her også som fast kunde i et utsalg. Det var ikke lett å være nikotinhungrig under okkupasjonen: fra 01.07.1943 ble kvoten redusert til to pr. dag for menn - halvparten for kvinner, og fra mars 1944 fikk en mann bare èn sigarett pr. dag; kvinnene kunne bare røyke annenhver dag.

Brennevin var rasjonert til èn flaske i måneden, og krigens mest berømte ildvann var Borgeraquavit, eller "Nakkeskudd", som den gjerne ble kalt.

Fra høsten 1942 var det slutt på fritt salg av fisk; dette hadde sammenheng med at tyskerne beslagla stadig større deler av fangsten. Ved årets utgang var også klær og annen manufaktur, såpe, kakao, kokesjokolade, kaffeerstatning rasjonert. Det eneste som ved frigjøringen kunne selges fritt, var vilt, bær og frukt, men dette fantes aldri i butikkene. Videre var også en del rene surrogatartikler urasjonert.

Moren min skriver: "Ja, det var vel det vi tenkte mest på, hvorledes vi skulle få litt mat som ikke var å få på rasjoneringskortene. Heldig var den som hadde gode venner og slektninger på landet". Og det siste var selvsagt en måte å skaffe seg litt ekstra: vi hadde slekt på Hedmarken og Hamar, så her var det muligheter. Men okkupasjons-Norge var gjennomregulert på en annen måte: man måtte nemlig ha egen reisetillatelse for å ta toget til Hamar, noe som igjen betød køståing.

Men hovedproblemet ved matauk fra slekt og venner på landet var jo forbudet mot å omsette matvarer på det åpne markedet: bøndene hadde jo, som nevnt ovenfor, leveringsplikt. For å komme dette uregulerte markedet til livs var det opprettet et eget pris- og rasjoneringspoliti, som bl.a. gjennomførte kontroll på toget. Mor forteller: "Men, det var noe som het kontroll på toget, og så hendte det nok at pakken med matvarer ble beslaglagt. Da hadde vi fått streng beskjed om å si at pakken ikke var vår, men sorgen var stor ved å komme tomhendt hjem". Man hadde vel da plassert den ulovlige pakken på hyllen over setet, og ingen visste hvem som eide den.

For mor, far og meg var det viktig å få disse ekstravarene i ny og ne; det samme gjaldt sikkert mange andre Oslo-familier. For egen del erindrer jeg godt at vi fikk et spann med "ekte" mel fra min tante på Hamar, og under over alle under; i melet hadde tante lagt en fire-fem egg !

En annen, og sikkert viktigere å spe på de tynne rasjonene på, var å utnytte de ressursene som fantes, som å bruke Nordmarka til å plukke bær og sopp. Nyper var også viktig på grunn av det høye innholdet av C-vitaminer. Nordmarka var helt utplukket på høstparten, og i tillegg gikk det egne "tyttebærtog" til Sokna. Folk tok vare på for eksempel blader av kålrot, blomkål og grønnkål, som ble tørket og på vinteren brukt i supper. Safting, sylting og hermetisering var svært utbredt i okkupasjons-Oslo.

Når man leser kokebøker som ble utgitt under krigen, anbefales det å spise både kråker, måker og alker.

Kråkene tillages på samme måte som ryper. Ved frigjøringen var det praktisk talt ikke duer i Oslo: de endte på middagsbordet. Jeg mener å ha lest at de ble omsatt, uribbet, for 15 øre stykket, under betegnelsen "Oslo-ryper".

Det folk gjerne også husker fra krigen, er de kalde vintrene: man frøs. Nå var nok krigsvintrene bistre, men jeg tror at grunnen til at folk erindrer kulden så godt ligger i at veden var rasjonert. Det var omfattende bestemmelser om fyring, romtemperatur og hvor mange rom som kunne oppvarmes i en leilighet i forhold til antallet medlemmer i husstanden. I den leiligheten mor og far fikk i januar 1944 i Parkveien 76, var stuen avstengt denne vinteren. Det var også regelmessig strømutkoplinger. Og igjen var Nordmarka god å ha for å verge seg mot kulden. Mor forteller: "Når vi gikk i Marka, møtte vi mange syklister som hadde vært på vedsanking og brukte sykkelen som transportmiddel. Det var lov å sanke kvister og nedfall, et kjærkomment tilskudd når vinteren kom".

Et av ny-ordene som hørte okkupasjonstiden til, var "matauk": var man villaeier, hadde man gjerne "villagris", som det gjaldt å få så tykk og svær som mulig til slaktingen ved juletider. Grisen levde jo også på skyller, som slekt og venner kunne hjelpe til med, i det håp at det kanskje senere vanket en fleskebit. Man skulle forresten være varsom med å gi grisen for mye sildeavfall: da smakte det sild av flesket. Ved siden av grisen kunne man også ha høner og kaniner. Min onkel på Røa hadde villagris, den ble svær som et hus, og rånen kom seg ut av garasjen, hvor den bodde, og inn til onkels høner, som den glefset i seg. Høner og kaniner trengte man ikke ha villa for å holde: de overlevde fint på verandaer og luftige kjellere.

Og villaeierens blomsterhage og plen ble dyrket opp for å skaffe kosttilskudd fra grønnsaker, rotfrukter og bær. Ikke bare ble private hager og plener utnyttet på denne måten: det fantes under den kommunale forsyningsnemnda et eget jordbrukskontor som arbeidet med oppdyrking av offentlige arealer, som byens parker. En del av disse ble igjen delt opp i parseller og overlatt til private. Slottsparken var under krigen en gigantisk kål- og potetåker.

Tobakkshungeren var vanskelig å takle for mange; jeg husker godt at jeg i slutten av krigen sprang etter tyske soldater som røkte og omhyggelig samlet sneipene i en egen blikkeske, og sneipene var til far, som røkte dem i pipa. En virkelig beinhard "byttevaluta" under okkupasjonen var tobakksblader. Folk dyrket tobakk, og bladene kunne byttes bort, for eksempel i matvarer. Far, som var salgsrepresentant i et papirfirma og følgelig hadde gode forbindelser, skaffet seg regelmessig tobakksblader, som hang til tørk i loftsboden. Når bladene var forskriftsmessig tørket, bega man seg for eksempel til Tiedemanns tobakksfabrikk og leverte inn bladene, og så kunne man hente enten røketobakk eller sigaretter, mot en rimelig betaling, selvsagt.

Verre var det jo med forbruksvarer som ikke kunne dyrkes i landet, som te og kaffe. Og her måtte folk finne frem til "kriseløsninger", dvs. surrogater. "Krise-" var en av forstavelsene i okkupasjonstidens språkbruk. Det fantes riktig nok noe "kaffeerstatning" å få kjøpt, men den smakte visstnok nokså lite av kaffe, og rasjonert var den også. Mor forteller: "Men fikk vi tak i litt erter, så var det fint - selv om denne "kaffen" var litt strammere i smaken". Det man gjorde, var å brenne ertene i stekeovnen og så male dem på kaffekvern, som mange hjem hadde, eller ta dem med til kolonialkjøpmannen for maling. Som teerstatning forteller mor at hun brukte lindeblomster eller epleskall, som ble tørket.

Ikke alle kriseproduktene var like vellykket: "Pedersen (vår fiskehandler) anbefalte fiskepølse, men bare lukten var nok. Jeg vet ikke hva slags fisk det var i den, men den luktet salmiakk". For egen del husker jeg at mor lagde "krisekrem" til meg: det var melk og potetmel, pluss litt sukkererstatning, som ble pisket til krem, gjerne spist med litt jordbærsyltetøy på. I kiosken til "tante Harda" på Skillebekk var det "iskrem" å få, frosset saft med sukkererstatning.

Man jaktet på gode kriseløsninger: det ble for eksempel under okkupasjonen laget sko av fiskeskinn eller papir, med tresåler. Problemet med papirskoene var at de kunne gå i oppløsning i kraftig regnvær.

"Krisesko" laget av fiskeskinn, med tresåler.
(Fra Esborg: "Krigshverdag")

Tekstiler kunne bli ersattet med papirstrie til klesplagg. Hadde man i hjemmet håndklær eller lakner til overs, kunne disse sys om til klesplagg, som kjoler eller skjorter. Mor og far ville at jeg skulle være fin til 5-års-dagen min den 17. april 1945, og portierene mellom stue og spisestue ble ofret på forfengelighetens alter og omsydd til matrosdress.

En stolt femåring i matrosdress sydd av portierer.

Et av de mindre populære kriseproduktene var den såkalte "B-såpen", som verken skummet eller luktet noe, og som det gikk allverdens nifse rykter om hva den var laget av. Og hadde man noe til overs, og manglet noe annet, kunne man sette inn bytteannonse i for eksempel Aftenposten, hvor det mot slutten av krigen stod spalte på spalte med bytteannonser, og hard valuta på byttemarkedet var som nevnt tobakksblader.

Når varetilgangen under okkupasjonen var så beinhardt regulert, grodde det selvsagt frem et hemmelig, uregulert marked, "svartebørsen", der forbindelser og penger var det sentrale. Det må forresten understrekes at det i Oslo under krigen ikke var pengemangel, problemet var at det var dårlig med varer å få kjøpt. Vel var det utviklet i bysamfunnet en sterk solidaritet i okkupasjons-tiden, men det er mitt inntrykk at folk flest ikke hadde noe særlig betenkeligheter over å skaffe seg for eksempel matvarer på svartebørsen, på tross av at dette dreide seg om produkter som var trukket unna den rettferdige rasjoneringen. Alle var vel på et vis i en nødsituasjon og så gjennom fingrene med hvordan de ekstra matvarene var skaffet.

Et annet okkupasjonsuttrykk er "hamstring", dvs. at man la seg opp et privat lager av forbruksvarer, i tilfelle situasjonen skulle bli enda verre. Og folk hamstret nesten alt, og det dreide seg ofte om varer fra det ulovlige markedet. Mor og far fikk for eksempel tak i en del tørrfisk, som ble hengt opp i loftsboden. Dette falt ikke heldig ut: "Da vi skulle se på fisken, var den full av svarte prikker og var helt ødelagt". Det er vel å tro at faren min ble snytt og fikk halvråtten fisk. Var det mulig å få kloa i noe utenom rasjoneringen, kjøpte man det for hamstring. Et inntrykk av hva som kunne oppbevares i en kjellerbod, har jeg fra min egen familie. Den 19. desember 1943 bodde vi i Munkedamsveien 78 og mistet alt vi eide i den store Filipstadeksplosjonen denne dagen. Mor og far måtte da søke om krigsskadeerstatning, og vilkåret for det var at de måtte lage en omhyggelig oversikt over alt som var gått tapt, fra piano til teskjeer. Her var også en oversikt over hva som var hamstret i kjelleren. Både mor som far var anstendige mennesker, så jeg tror ikke at det er overdrevet. Den 19. desember 1943 fantes bl.a. dette i kjellerboden vår:

• 500 kilo poteter
• 100 kilo kål og kålrabi
• 80 kilo gulrøtter
• 20 kilo tørrfisk
• 10 kilo klippfisk
• 25 bokser hermetisk kjøtt
• 10 bokser seikaker
• 50 bokser sardiner
• 5 kilo jordbær på glass
• 6 kilo solbær på glass
• 10 kilo tyttebær i krukker
• 10 glass epler
• 5 kilo bringebær
• 20 flasker saft
• 4 flasker brennevin
• 30 barberblad
• 10 stykker barbersåpe
• 25 stykker toalettsåpe
• 5 pakker lys
• 20 pakker fiskemel
• 15 pakker makaroni
• 20 kilo bakemel

pluss mindre kvanta av smør, sukker, potetmel, risengryn, hellegryn, havregryn, brune bønner og diverse krydderier.

Det bør i denne forbindelse understrekes at vi som skulle forbruke dette, var bare tre mennesker: mor og far og jeg, som den gang var 3 ½ år gammel.

Et viktig kosttilskudd, særlig for barn, var pakkene fra Sverige og Danmark. På skoler og barnehager i Oslo fikk barna gjerne svenske- eller danskesuppe. Det jeg kan huske særlig godt fra slutten av krigen, var havresuppen, som jeg spiste i barnehagen: den var laget av tørrmelk, vann, havregryn og sukker.

Kjønnsrollemønsteret var strengt i datidens Oslo, så den gifte kvinnes plass var i hjemmet som husmor, hvor hun hadde ansvar for husstell, innkjøp, matlaging og barnepass.

Det kan ikke være tvil om at Oslo-husmoren fikk det tyngre under okkupasjonen på grunn av varemangelen. Svært mye tid ble brukt til køståing, og hadde hun førskolebarn, måtte de være med, om de da ikke gikk i barnehage. Jeg gikk i korttidsbarnehage fra august 1943, så før den tid var jeg sikkert med mor og stod i kø med henne. Ryktene kunne gå om at en butikk ville ha en attråverdig vare på en bestemt dag, og da var det for husmoren å stå grytidlig opp og være foran butikkdøren i god tid før den åpnet for å sikre at man fikk kjøpt noe. Er det noe de som var husmødre fra den gang husker, så er det køståing, køståing, køståing.

Husmødre i kø på Youngstorget høsten 1941.
(Fra Guri Hjeltnes: "Hverdagsliv i krig" 1986)

Så kom den uhyre vanskelige oppgaven å holde familiens klær i orden i en tid da tekstiler var strengt rasjonert. I en bok som kom i 1942 ("Mat i krigstid" av Helga Mollø-Christensen) sies det: "Tøiet skal stoppes og lappes og syes om og vendes på helt til det utrolige - vi tør liksom ikke slippe et plagg i fillesekken så lenge det finnes muligheter for å reparere det. Vedlikehold av familiens tøi tar meget mer tid nu". Og var man ikke netthendt, fikk man bli det. Nytt tøy kunne sys av hjemmets overskuddstekstiler, som min portiermatrosdress.

Kanskje noe av det vanskeligste ved husmorarbeidet var å lage nærende og - om mulig - velsmakende mat til mann og barn av de knappe ressursene som fantes. Mollø-Crhistensen sier det slik: "Men samtidig blir det på en måte "matlaging hele dagen", som husmødrene beklager seg meget over nu. Det er jo så lite brød og smør at vi både til frokost og aftens må ty til "varm mat" - et eller annet som ikke er smørbrød. For at det for eksempel kan bli en matpakke å ta med til arbeidsplassen eller skolen, må vi for å tilfredsstille sulten gi noe annet enn bare smørbrød til frokost og aftens. Vi må koke poteter, kålrot, fisk i en eller annen form, grønnsakslapskauser, en tykk suppe - et eller annet å spise ved siden av lite brød eller istedenfor brød til ett eller flere måltider hver dag".

Etter som krigen gikk, ble, som vi har sett, stadig flere varer rasjonert, og den dyktige husmor måtte finne kriseløsninger i matlagingen. Ett av problemene var for eksempel å få maten til å smake i en tid da det ikke fantes buljongterninger eller kraftben til å koke buljong av. En svært vanlig middagsrett var grønnsakslapskaus. Mor forteller: "Grønnsakslapskaus: Alle sorter grønnsaker vi kunne få tak i, ble puttet i gryten. Da ønsker vi oss en buljongterning eller to, men det var ikke å få. Da gikk ryktene om en kraft som var så fin. "Hofa" het den, og den fikk vi kjøpt i en butikk på Skøyen. Lapskausen med "Hofa" ble ganske god og sikkert nærende". I en annen av okkupasjonstidens mange kokebøker ("Kosten i faresonen" av Solbraa-Bay, 1942) anbefales smaksproblemet løst ved "buljongsmak", som er laget på følgende måte: "Smelt 20 g smør i en gryte. Løs opp 100 g gjær i 2 ½ dl vann, og la det koke til det blir ganske tykt. Det er forandringer som skjer i gjæren gjennom varmepåvirkningen som fremkaller kjøttsmaken". I tillegg skal man sette til krydderier, som salt og pepper, allehånde og litt nellik.

En annen variant for å skaffe smak til ertesuppe og grønnsakslapskaus er å koke rettene på kraften til røkt kolje.

Det som jo også folk savnet, var kjøtt, men også her fantes det kriseløsninger. Mor har for eksempel en oppskrift på "kalvestek": "Man tar et kokt blomkålhode og bruner det i litt smør eller fett. Så slår man litt skummet melk over, tilsatt litt "Hofa", og sausen jevnes med mel. Kålen skjæres så i skiver og sausen helles over". Solbraa-Bay anbefaler kålrabibiff: "Dampkok kålrabien. Skjær den i tykke skiver. Brun den på pannen. Hold den godt varm på et stekefat. Brun løk eller purre i samme fettstoff. Ha på mel og skummet melk til en god saus og hell det over kålrabiene på fatet". Dette med å steke var forresten ikke så enkelt, med de knøttsmå smør- og fettrasjonene som fantes. Her var sild en velsignelse, fordi den var så fet at man ikke trengte pannefett. Og i fetthungerens tid tok man omhyggelig vare på alt fett. Solbraa-Bay anbefaler å spise fiskeskinn (fordi fettet ligger rett under skinnet) eller i alle fall male det med når man skulle lage fiskekaker. Også isteret i salt sild kan man bruke som en form for smørerstatning. I fetthungerens tid gjør Solbraa-Bay for sikkerhets skyld oppmerksom på at "renset parafin er mineralolje og inneholder absolutt ingen næring". Var man så griseheldig å få tak i sardiner i olje, ble oljen omhyggelig silt fra og brukt til å steke i. Og hadde man verken smør, fett eller olje fikk man bruke tran. Dette høres ikke godt ut - og var det heller ikke. Det man gjorde, var å "svi av" tranen på sterk varme, så en del av transmaken forsvant. Men det høres ikke appetittvekkende med krisepannekaker stekt i tran. De aller fleste av oss som var barn under krigen, kan huske den harske tranlukten som under tiden sivet ut fra kjøkkenet.

Et annet produkt som heller ikke var så vanskelig å skaffe seg, var forskjellige varianter av fiskemel. Solbraa-Bay har for eksempel oppskrift på kjøttkaker av torskemel: "Smelt 30 g smør i en gryte. Finhakk 1 liten purre og ha den i. La det hele småkoke til det begynner å bli brunt. Rør ut 300 g gjær i en liter vann. Ha det sammen med 150 g torskemel, altså en pakke, i fettet og la det hele koke med litt salt, pepper, allehånde og nellik. Kok til massen blir helt stiv. Bland torskemelmassen med 300 g kokte, malte poteter og 1 spiseskje potetmel. Dann det til kaker og stek det i pannen". Mollø-Christensen har også en oppskrift på brød med torskemel.

Det næringsmiddelet som ble viktigere og viktigere ettersom stadig flere matvarer ble rasjonert, var poteten. Selv om også denne var rasjonert våren 1941, ble det drevet omfattende dyrking av poteter i private hager som i byens offentlige arealer. Og poteten kunne brukes til alt. Mollø-Christensen sier for eksempel at "Poteten må spille en stor rolle i dagens mat. Vi finner poteter i nær sagt alle retter som en større eller mindre bestanddel". Tok smøret slutt, kunne man erstatte det med "potetsmør": "Dampkok poteter, skrell dem og knus dem fint. Kok opp litt melk i en rummelig kasserolle, tilsett potetmosen og rør riktig godt om, smak til med salt. Det går omtrent ½ liter melk til 1 kilo poteter". De aller fleste brødoppskriftene fra krigens dager har poteter som en viktig bestanddel. Hos Mollø-Christensen finnes denne oppskriften: "1 ½ kilo bakemel, ½ kilo kokte poteter, 8-9 desiliter lunkent vann, 1 ss salt, 50 gram gjær. Knus de kokte potetene og bland dem med melet. Lag brødene akkurat på samme måte som uten poteter, men pass på å sette til litt mer mel hvis deigen synes for løs". Hun har også oppskrift på potetvafler: "250 gram mel, 200 gram kokte poteter, ½ liter melk, 1 ss sukker, litt salt - til slutt en stor teskje bakepulver. Halvparten av melken piskes med melet til en jevn røre, potetene knuses fint og røres i røren med resten av melken, sukker og salt tilsettes og røren står en times tid. Like før stekingen begynner tilsettes bakepulver". Solbraa-Bay anbefaler bruk av poteter til frokost: "Hvis vi kan skaffe fett, er det absolutt best med stekte poteter. Hvis vi ikke har poteter nok, må vi drøye med kålrabi". Kålrabi var også et uhyre viktig kosttilskudd på grunn av dens høye C-vitamininnhold, og under krigen gikk den under betegnelsen "Nordens appelsin".

Skulle man ha litt ekstra godt til ertekaffen, var Potetbløtkake med jøssingkrem et alternativ: Ingrediensene til bløtkaken var ½ kilo poteter, 2-3 teskjeer farin, 5 spiseskjeer mel, 2 teskjeer bakepulver, vaniljesukker eller mandeldråper eller kanelerstatning. Jøssingkremen var det samme som mor laget til meg, med ½ liter skummet melk, 2 spiseskjeer mel, 2 spiseskjeer sukker og litt vaniljesukker.

Som det ovenstående viser, var maten nokså gråtrist og ikke særlig appetittvekkende. Jeg husker godt to forkortelser som ble brukt når vi hadde gjester til en mager søndagskrigsmiddag: den ene var det optimistiske "MPK" - mer på kjøkkenet, den andre en tristere beskjed: "APB" - alt på bordet.

Det som preget de kvinnene som hadde opplevd okkupasjonstiden som husmødre, var at "du skal ikke kaste noe, du kan få bruk for det en dag !", og de som har ryddet leiligheter etter en slik kvinnes dødsfall, ble forbauset over hvor mye som var gjemt unna i skap, loft- og kjellerbod.

En annen side ved mangelsamfunnet var at tallet på vinningsforbrytelser - særlig tyverier - økte kraftig i Oslo under krigen, fra 9.148 i 1939 til 16.039 i 1945.

En fiksjon om okkupasjonstiden er at folk stort sett var friskere da enn i våre dager. Det man kan registrere som positivt, var en nedgang i hjertekarsykdommer. Dette hadde selvsagt sammenheng med at folk fikk i seg mindre fett og sukker, kombinert med at man måtte gå eller sykle mer. Og sukkermangelen førte også til at folk hadde bedre tannhelse. Men ellers var helsetilstanden mye dårligere enn i dag. Immunforsvaret ble svekket på grunn av feil- og underernæring, så infeksjonssykdommer økte. Det samme gjaldt tuberkulose og hos barn difteri. Videre var fordøyelsesplager utbredt bl.a. på grunn av det dårlige melet og brødet. Sykefraværet var stort i okkupasjonstiden. Skolebarns gjennomsnittlige vekt og høyde gikk ned i forhold til førkrigsnivået. Det var også økning i veneriske sykdommer.

På vårparten 1945 var det klart at det var et tidsspørsmål før freden ville komme. For meg som barn var selvsagt freden også det samme som rikelig og god mat. Av en eller annen grunn oppfattet jeg freden som en banan, i tråd med en av frigjøringens store slagere: "Når det kommer en båt med bananer, da blir det ...." Hva det ble, er jeg ikke sikker på, men det hadde noe med fred og velstand på jord å gjøre. Min største skuffelse her i livet var da jeg fikk spise en banan; det kan ikke ha vært så lenge etter frigjøringen. Jeg syntes den smakte redselsfullt. Bedre gikk det ikke da jeg fikk ekte iskrem for første gang. Jeg syntes ikke at det var noe særlig bedre enn skuffelsens banan.

Revyscenen Chat Noir var i aktivitet under hele krigen, og selvsagt var matauk og krisemat tema for viser, som denne, til melodi av "Ride, ride ranke", som Kari Diesen sang:

          Bake kaker søte,
          av 16 % fløte,
          først litt fløte, så litt mix,
          fiskelim og metallfix.
          Lillegutt han smaker'n
          og sier "Fy te rakker'n".

          Koke, koke kaffe,
          surrogater skaffe,
          pottitskrell og skuresand,
          høvelspon og løvetann.
          Den lar du deg servere
          en gang - aldri mer.

          Strikke, strikke jumper,
          rekk' opp gamle strømper.
          Ruth og Per skal sette bo,
          mammas serk blir delt i to,
          sydd på symaskiner
          og hengt opp som gardiner.

          Røke, røke pipe,
          jævla tobakksknipe,
          ose som et olja lyn
          helt fra Bryn til Gamleby'n.
          Om kvelden hjem du homper
          og røker gamle stomper.

          Klippe, klippe brødkort,
          gule, blå og rø' kort.
          Skjorte-, vest og snippekort,
          klippe, klippe, klippekort.
          Den som kunne slippe
          å klippe, klippe, klippe.

          Hamstre, hamstre geitost, 
          sånn gammel, god og feit ost,
          bytte papsens gyngestol
          med en smørklatt i fra Gol,
          ligge søtt og drømme
          om svinesteik og rømme.

Oversikt temahefter             Åpne i stort vindu