Oversikt temahefter Åpne i stort vindu
7. Ibsen og studentmøtet 1851
I slutten av april 1850 kom den 22 år gamle Henrik Ibsen til Christiania fra Grimstad. Og det var nok en spent, ung mann som slo seg ned i byen, først i Vinkelgt. 17 i Vika hos den berømte kloke kone mor Sæther, som også Wergeland hadde hatt kontakt med. Ibsen hadde nemlig nå sendt sitt første, dramatiske verk, "Catilina", ut på markedet.
Riktig nok var det slik at Christiania Theater hadde refusert det til oppførelse, men med støtte fra sin venn Ole Schulerud ble det trykt privat, i 250 eksemplarer. Salget gikk ikke godt, og restopplaget ble overlatt til en høker som innpakningspapir. Det oppgis stadig i litteraturhistorier at bare 40 eksemplarer ble solgt. Dette er imidlertid neppe riktig: Damms antikvariats jubileumskatalog opplyser at det der har vært omsatt hele 85 eksemplarer i løpet av de siste 50 årene. (Prisen ligger i dag for et pent eksemplar på om lag 50.000 kroner).
Hos mor Sæther hadde han truffet thranitteren, den juridiske student Theodor Abildgaard, og Ibsen engasjerte seg i denne første arbeiderbevegelse som skribent i Arbeiderforeningens Blad og som lærer ved bevegelsens søndagsskole. Både han og Aasmund Olavsson Vinje var som kjent i politiets søkelys da thranitterne ble knust i juli 1851.
En av Ibsens hensikter med å dra til Christiania var å ta eksamen artium: han hadde lest på egen hånd i Grimstad, og nå meldte han seg til Heltbergs berømte studentfabrikk på et tre måneders kurs, hvilket betydde at han gikk opp i august 1850.
Resultatet ble brukbart: riktig nok strøk han i to fag, gresk og aritmetikk, men fikk allikevel eksamen. Han kunne nå smykke seg med tittelen student og ble medlem av Studentersamfundet. Men det må nok ha svidd en smule at han bare fikk "Godt" i norsk skriftlig, hvilket viser at en middels stilskriver ikke nødvendigvis blir en slett forfatter. Skulle han begynne å studere ved Universitetet, måtte han kontinuere i de to strykfagene. Som kjent gjorde Ibsen aldri dette. Det må ha vært en stor personlig seier for ham da han i 1877 ble kreert til æresdoktor ved Uppsala universitet.
Ved siden av artiumsstrevet hadde Ibsen skrevet et nytt teaterstykke, "Kjæmpehøjen", i Oehlenschläger-stil, og dette fikk han faktisk oppført på Christiania Theater i september 1850. Det gikk tre kvelder, noe som faktisk tyder på at det så langt fra var noen fadese.
Og Ibsen var kommet i intellektuelt, stimulerende selskap med Paul Botten-Hansen og Aasmund Olavsson Vinje. Fra begynnelsen av 1851 begynte de tre å utgi et satirisk tidsskrift, først kalt "Manden", siden "Andhrimner". Ibsen var både skribent og tegner. "Andhrimner" er i dag en stor, bibliofil sjeldenhet: bladet gikk inn høsten 1851, og det fikk bare om lag 100 abonnenter. Et så langt fra perfekt, men komplett sett, ble i 1993 utbudt fra Damms Antikvariat for 45.000 kroner.
"Manden" - senere "Andhrimner" 1851.
Tegning trolig av Henrik Ibsen.
I begynnelsen av juni 1851 stod hele Christiania på hodet: det var nemlig skandinavistisk studentmøte i byen, og flere hundre unge akademikere fra København og Lund inntok byen. Og blant de norske deltakerne finner vi både Ibsen, Vinje og Botten-Hansen. Skandinavismen, som hadde Nordens politiske og kulturelle enhet på programmet, var en utpreget liberal akademikerbevegelse, med svake røtter i de rene politiske miljøer. Det viste seg krystallklart i 1864, da Sverige/Norge ikke hjalp Danmark i den nederlagsdømte krigen mot Preussen/Østerrike om Slesvig/Holstein. Som kjent opplevde Ibsen dette som et uhyrlig etisk svik, og han forlot Norge for først å flytte tilbake i 1891.
Men sommeren 1851 var alt fest og glede. Viktig for skandinavismen var studentmøtene. Allerede i slutten av 1820-årene var slik kontakt kommet i stand mellom de unge akademikerne fra Lund og København. De norske hadde til å begynne med vært kjølige til denne virksomheten, utvilsomt på grunn av striden med Carl Johan i 1820- og 30-årene. I slutten av kongens regjerningstid ble imidlertid konfliktene dempet, og ett år etter Carls Johans død deltok norske akademikere i studentmøtet i Lund og København i 1845. Neste møte ble holdt i Christiania, først i 1851. Danmark hadde nemlig i mellomtiden utkjempet Den første slesvigske krig med tyskerne 1848 - 51.
Det lå ungdommelig begeistring over skandinavismen og en følelse av dypt historisk fellesskap mellom de tre nordiske stater, uttrykt f.eks. i dansken Fredrik Barfods dikt fra begynnelsen av 1840-årene:
Tredelt er Nordens Stamme,
men Roden den er een.
Og Kronens Lövtag samler
Tilsidst hver Stammes Gren.
Om morgenen den 8. juni 1851 kom Københavnerne og Lundenserne til byen med det danske dampskipet "Slesvig", som la til ved Festningsbryggen: "Fra Tage, Plankeværker, Skibe, Dæmninger hilstes vi af en umaadelig Masse Mennesker; under en uendelig Jubel droge vi gjennem Akershuses Porte, forbi den af Folkemassen tæt besatte Volde, gjennem Christianias Gader, hvor de hvide Törklæder viftede og den tidlige Aarstids Blomster hist og her flöi omkring os", som det heter i beretningen.
Neste kveld var det stor fest på Frimurerlogen, med en uendelighet av taler og nyskrevne sanger: både Welhaven, Jørgen Moe og Andreas Munch - og pussig nok: Henrik Ibsen var i den poetiske ilden. Det var trolig første gang han stod frem som dikter under eget navn. Tidligere hadde han som kjent skrevet under pseudonymet Brynjulf Bjarme. Ibsens dikt innledet advokat Bernhard Dunkers store og begeistrete tale for Danmark, og første strofe lyder:
Der gjennombævet Tiden
et dystert Alvorsord,
Et klangfuldt Nyn av Striden
Hentonet over Nord;
Hver slummerdysset Evne
Fik Spirekraft og Mod,
Det gjaldt et Vigridsstævne
Ved Dannevirkes Fod.
Diktet henspiller på den nylig avsluttede Slesvigske krig: "Vigridsstevne" er selvsagt en "kjenning" for strid. Det at Ibsen nå våger å stå fram med eget navn, tyder i aller høyeste grad på økt selvtillit, og det er kanskje ikke så rart: han hadde jo hatt en viss suksess i byen, med for eksempel et skuespill oppført på det som var landets hovedscene, Christiana Theater.
Dagen etter gikk ferden til Bygdøy: dampskipene "Slesvig" og "Christiania" førte deltakerne til Paradisbukta, hvor de gikk i land. Poenget ved dette stedet ligger selvsagt i minnestøtten over Christian August, som fortsatt står på fjellknausen rett sør for Paradisbukta. Man beså Kongsgården og Oscarshall, som da var under innredning.
På Dronningberget, med utsikt over Frognerkilen, holdt kongen champagnefrokost, og på Oscars vegne talte general Wedel til studentene. Det var satt opp store, åpne telt, og igjen bar det løs med taler og sanger, og nok en gang hadde Ibsen salet sin Pegasus:
Der gaaer en Luftning med dæmpet Klang
Igjennem Granen herinde,
Det er en dyb, en vemodig Trang,
Som hviler Skoven paa Sinde;
Sin Længsel vil den hviske om
Og Sine bedste Minder,
Og Rösten, som fra Hjertet kom,
Forvist sin Gjenklang finder.
Der raaded' engang en Dronning prud
I disse hviskende Skove,
Da vandred Fruer i Sölvmorsskrud
Ved Fjordens blinkede Vove,
Den Sanger kvad om Elskovs Ild
Til Harpens gyldne Strænge,
Mens hövisk Skjemt og Ridderspil
Klang over Blomsterenge.
Dog, Tiden vexled, i Slummer laae
De gamle hellige Lunde,
De saae det freidige Liv at gaae
I Stridens Hvirvel tilgrunde;
Men evig er Naturens Aand,
Den drömmer, slummerdysset,
Paa Leiet, hvor en kjærlig Haand
Har Mindets Blommer drysset.
Nu vaagner atter den gamle Lund
Af Seclers drömmende Dvale,
En Alf beliver i denne Stund
Paany de duftende Dale,
Den fylder Skovens unge Blad
Og Strandens Blomsterranke,
Den aander ud et Höitidskvad
Om Nordens bedste Tanke !
Av meget forståelige grunner er ikke diktet tatt med i noen samling av Ibsens poesi, sterkt påvirket som det er av tidens nasjonalromantiske lyrikere, som Welhaven og Andreas Munch. Det er forresten ikke særlig vanskelig å finne melodien til sangen: "For Norge, Kjempers Fødeland", som Ibsen ikke sjelden benyttet til sin leilighetspoesi fra denne tiden.
Ibsen tok seg nok noen glass kongelig drikke: Oscar I hadde neppe spart på flaskeforet. På tilbaketuren til byen uttalte den danske magister Holten at "Jeg skal vise Jer en ganske magelös Kunst, som ikke mange af os, Eders Gjæster, skal gjöre mig efter. Nu har jeg været i "Norre" i tre Dage og kan endnu staa paa min Ben !".
De to neste dagene i studentmøtet ble brukt til en tur til Ringerike, hvor selvsagt utsikten ved Kleivstua var et toppunkt. Avskjedsfesten ble holdt på Klingenberg, Christianias friluftstivoli (som lå i området Klingenberggata /Høyres hus), hvor bl.a. studentene fra København og Lund fikk overrakt to faner, brodert av Christianias damer.
Hjemreisen fant sted den 14. juni. Uppsala-studentene var forhindret fra å komme, så de besøkte byen, under stor jubel, året etter. Både i 1856 og 1862 var det studentmøter i Uppsala og København. Også etter Danmarks katastrofale krig i 1864 ble det avholdt et par møter, det siste i Uppsala 1875. Men da var også vinden gått ut av det skandinavistiske seilet.
En pussighet er at Henrik Ibsen skrev nok et dikt fra Dronningberget på Bygdøy. Navnet stammer fra Carl Johans dronning, Desideria, som var svært glad i utsikten fra denne fjellknausen. Den 25. august 1862 ble den såkalte Sæterhytten innviet (den står der fortsatt, pietetsfullt bevart) med tilstedeværelse av tre kongelige, alle ved navn Louise: den første senere dronning av Danmark, den andre Carl XV's hustru og den tredje prinsesse av Holland. I begynnelsen av 1860-årene var Ibsen i Christiania, den vondeste perioden i dikterens liv. Han livnærte seg også som leilighetspoet og begikk til åpningen følgende rimeri:
Rejst er Hytten på Norges Fjeld,
Rundt om dens Fod skal sig kjærligt blande
Roser fra Nordens bakkeheld
Med Blomster fra mildere Lande.
Her skal fra syd Erindringens Bud
Samles med Nordens kjærlige Tanke
Stedse forynget folde sig ud
Som den evigt grönnende Ranke.
Her til den lille ensomme Plet,
Knyttes saa rigt et Minde,
Knyttes et Navn - det er kun Et,
Dog trende slutter det inde.
Av forståelige grunner ble diktet ikke skrevet på melodien han valgte i 1851.
Henrik Ibsen - 1863