Oversikt temahefter



9.   Karl XII i Christiania

Karl XII (1682 - 1718) ble av sin samtid ansett for å være noe bisarr: i en epoke da brennevinet fløt som vann, var han avholdsmann, midt i en parykktid gikk han barhodet, og det finnes ikke beretninger om kvinner i hans liv. Kongen var først og fremst kriger. Og Karl var dypt religiøs: før han var 22 år, hadde han lest Bibelen fire ganger.

I adferd og kledning var han til forveksling lik sine egne soldater, og i strid deltok han gjerne i de verste håndgemeng, i spissen for sine menn. Hølandspresten Søren Hagerup forteller om sitt møte med kongen i mars 1716: "I Klæder er han ikke at skille fra hans sletteste Ryttere, thi Buxer, Kjole og Kaappe, de første af Skind, de andre af gement blaat Klæde, havde mange Huller (...) Skarn hænger ham af Næsen og er lidet complaisant, naar han spiser, thi han river Maden i sig og anstiller sig ligere en galen Mand end en Konge (...) Kl. 1 Slæt lagde han sig, dog med Støvler og Sporer, Kaarde og Kaappe paa lidt Halm (...) Hans Drikke i mit Huus var ikke andet end koldt og ukogt Vand, men han kunde vel æde. Kl. 4 Slæt om Morgenen var han oppe igjen".


Karl XII

Da Karl XII i mars 1716 stod foran Akershus' voller, hadde han et svært mislykket felttog bak seg, og et Sverige som var fullstendig ruinert p.g.a. hans evige kriger. Bare hans russiske felttog kostet trolig om lag 50.000 mann, noe som må tilsvare omtrent 2% av Sveriges daværende befolkning. Alle Sveriges besittelser ved Østersjøen og Nordsjøen, inklusive Finland, var gått tapt.

I 1700 hadde han først tvunget danskene i kne, for så å seile over Østersjøen der russerne, med tsar Peter den store, beleiret Narva i svensk Estland. I snøføyka kom de svenske karoliner helt inn på de russiske stillinger, som ble revet opp, og han vant en glitrende seier over fiendestyrker som var tre ganger så store som hans egne. Men i stedet for å forfølge russerne mot Moskva, rotet han seg inn i et uendelig felttog i Polen, og først i juni 1708 kunne han rette angrepet mot arvefienden. Etter en hard vinter, med store tapstall, kom det endelige oppgjøret ved Poltava i sør-Ukraina. Svenskene ble slått sønder og sammen, og Karl, med noen få hundre mann, flyktet til Tyrkia, hvor han oppholdt seg til 1714, hele tiden opptatt med å hisse sultanen til krig mot Peter den store.

På høstparten 1714 gjorde han sitt utrolige ritt fra Bucuresti til svensk Stralsund på bare 16 dager. Byen var under beleiring, og rett før den falt, vendte Karl tilbake til et totalt utpint Sverige. Han hadde da vært utenlands i 15 år.

Han fablet da om et felttog, over isen, mot Danmark, men en storm ødela den muligheten. Norge ble da målet for hans nye erobringspolitikk. Den styrken han gikk til angrep med den 8. mars 1716, var ikke mer enn drøyt 7.000 mann. Det virker jo utrolig at Karl mente å kunne ta Norge med en så liten styrke. Kanskje håpet han på overraskelsesmomentet, ved at han fikk kloa i Norges viktigste festning, Akershus. Muligens var hele Norgeseventyret en avledende manøver, idet han fryktet et dansk angrep med gjenerobring av Skåne, Halland og Blekinge som mål, og at han, med et angrep på Norge, da ville svekke dette idet store troppestyrker ble bundet opp der.

I så fall var felttoget vellykket: det kom ikke noe dansk revansjeangrep. Det må også legges til at den norske hær var kraftig svekket i 1716, i og med at 5.500 av de beste soldatene var overført til Danmark og Tyskland.

Karls angrepsplan var tredelt: selv skulle han falle inn fra Värmland til Høland, og derfra mot Akershus festning nordfra, mens general Mörner, med 4.000 mann, rykket mot festningen sørfra, over Moss, og general Aschenberg hadde til oppgave å sikre forbindelse til Sverige ved å etablere seg med 800 mann i Skjeberg, Borge og Berg.

Den 8. mars gikk Karl over grensen og dro selv med en fortropp på 600 mann mot Høland. I området lå 1.300 norsk soldater, under kommando av oberst Ulrik Kruse. I stedet for å vente til alle folkene var samlet, gikk den krigerske Kruse på med bare 200 mann. Resultatet var gitt på forhånd: etter et kraftig håndgemeng ble Kruse og hans folk nedkjempet, og veien mot Christiania lå åpen for Karl.

Da meldingen om Kruses nederlag ble kjent i byen, var panikken total. Den gang var Norge styrt av en regjeringskommisjon, den såkalte Slottsloven. De bestemte at det ikke skulle utkjempes noe hovedslag mot den berømte svenske kriger, men heller legge den norske hær bak en forsvarlinje ved Lier. Besetningen på Akershus festning ble kraftig styrket. Skansene ved Gjelleråsen, Bjøråsen og Bakås (ved Ellingsrud) ble besatt. Slottsloven og overklassen dro så til Bragernes, senere Skien, og overlot byen og dens innbyggere til sin skjebne. Det man unnlot å gjøre, var å ødelegge matvarer, høy og liknende, slik at Karl ikke hadde noen vansker med å skaffe hæren forsyninger de 39 dagene beleiringen av Akershus varte. Noe av poenget ved datidens krigføring var jo at man skulle leve av det landet som man besatte.

Selve byen var forsvarsløs: de vollene som var bygd i forbindelse med byens grunnleggelse i 1624, var nå forfalt og oppgitt etter bybrannen i 1686. Derimot var Akershus festning kraftig utbygd på slutten av 1600-tallet: den mektige Nedrevoll, et anlegg med kraftige bastioner, som gikk omtrent på utsiden av dagens Myntgate. Den eneste resten vi i dag har igjen av Nedrevoll, er "Hornverket" ved Kontraskjæret (de to "hornene" i festningsmuren som stikker ut mot Rådhusgata).

Var krigslykken med Karl ved Høland, hadde han værgudene mot seg, så hele hans opprinnelige plan med overraskelsesmomentet ble ødelagt: han fikk nemlig over seg et forferdelig uvær, med snø og fokk, så han ble liggende på Høland helt til den 12. mars. Endelig kunne han rykke mot Akershus, men først måtte han ta seg forbi skansene nordøst for byen. De var nå besatt og så sterke, kombinert med at et angrep i dyp sne ville være håpløst, at Karl snudde om og forente sine styrker med Mörners ved Hølen i Vestby og dro så med de 7.000 mann mot byen sørfra.

Den 21. mars kl 1000 om morgenen spilte kanonene opp fra Akershus festning: svenskene var observert ved Ormsund. Festningens ildgiving tvang dem helt ut til Nakholmen, hvor de èn etter èn sprang eller red over fjordisen til Bygdøy. Overmarsjen kostet 70 døde eller sårede.

Svenskene dro nå over Bygdøy og videre til Gamle Aker kirke, hvor de slo leir for natten. Karl og en fortropp tok seg allerede på kvelden den 21. mars inn i byen, og den som fikk seg en kraftig overraskelse, var en garver i Vaterland, ved navn Polycarpus Reiman. Karl overtok huset hans, alle møbler ble kastet ut fra 2. etasje, bortsett fra en stol og et bord, og Karls vanlige sengeklær ble båret inn: litt halm. Polycarpus' hus lå omtrent der hvor Byhallen troner i dag. Det sier jo en del om Karl at han valgte denne tarvelige boligen i stedet for f.eks. den praktfulle løkkeeiendommen Storgaten 36 (som ligger der den dag i dag, som "Prinds Christian Augusts Minde").


Karl XII's bolig under beleiringen

Karl XII's bolig under beleiringen.
Huset lå der Oslo Spektrum troner i dag.

Allerede dagen etter gjorde visstnok Karl et forsøk på å storme festningen. Dette skjedde ved det antatt svakeste punkt, nemlig Hornverket ved (dagens) Kontraskjæret. Nå var et angrep på selve festningen så langt fra noen enkel oppgave: først måtte svenskene ta seg over det åpne området mellom byen og festningen, det såkalte "glacis", og her ble de jo lett bytte for festningens ildgiving. Kom de helt opp til vollene, måtte de først forsere en (tørr) vollgrav. Man bar da med seg såkalte "fasciner", store kvistbunter, som ble kastet ned i vollgraven, slik at man kunne passere den. Deretter skulle man forsere selve vollen. Og den var bare det første forsvarsverket.

Da svenskene gikk til angrep den 22. mars, var festningens ild så kraftig at de knapt nok kom opp av sine stillinger. Det fortelles at Karl selv nesten ble drept av en kanonkule da han rekognoserte.

Siden et direkte angrep hadde vist seg umulig, var situasjonen håpløs for Karl. Det eneste artilleri han hadde med seg, var feltkanoner. Pil og bue hadde gjort like stor nytte mot de kraftige vollene. Han etablerte riktig nok et par felt-kanonstillinger, den ene på toppen av dagens Rådhusgate (litt ovenfor byens gamle torg), den andre ved Store Voldport, på hjørnet av dagens Kongens gate/Karl Johans gate. Det som først og fremst trengtes, var tungt beleiringsskyts. Å få det over land, var håpløst i vårløsningen. Han hadde derfor gitt sin kontreadmiral Strömsstierna ordre om å komme opp fra Gøteborg med nødvendig utstyr så snart isen gikk. Men i Kattegatt lå den sterke dansk-norske flåten, så den arme Strömstierna måtte holde seg innaskjærs. En annen mulighet var jo å slå den norske hær, som lå ved Lier. Allerede den 23. mars sendte han troppestyrker dit, men oberst Löwenstierna oppdaget snart at det var umulig å trenge gjennom skansene i et frontalangrep. Så hans avdeling ble liggende fast ved Ravensborg i Asker.

Et probat middel mot en festning var jo å tørste besetningen ut. Derfor skar svenskene over festningens vannledninger, men ulykksalgvis ødela man også byens, så det var svenskene som måtte drikke sølevann. På festningen var det vanndammer, samtidig som det sprang fram en ny kilde ved Myntens bastion, noe som samtiden anså for å være et Guds under.

I virkeligheten var det mer Akershus festning som angrep svenskene, enn omvendt. Tverrgatene i kvadraturen, som Slottsgatene, Vollgatene, Kongens gate og Dronningens gate kunne med letthet bestrykes fra festningen. I en samtidig beretning heter det: "Fra Fæstningen var de meget vigilante og skarptseende med deres Kikkerter til at træffe de Blaa og Gule. Vore egne Folk, hvoraf dog ikke faa vare byen, gik altid og viftede med et hvidt Törklæ, hvorved de skulde kjendes fra Fæstningen og spares; dog blev nogle Tjenestefolk trufne, thi Svenskerne passede paa og vilde gierne holde sig bag eller nær vore, naar de skulde løbe hid eller did. Det blev stedse kanonerert fra Fæstningen og idelig om Natten bombarderet, saa der blev (især om Dagen) mange Svenske Officerer og Gemene ihielskudte og laa paa Gaderne ievnlig døde Mennesker og Heste, hvilke om Natten blev bortslæbne og begravne. Officererne, som faldt i eller nær Byen, satte de i Agers Kirkegaard (Gamle Aker kirke)". En annen kilde påstår at "I Löverdags kiörte de Svenske 16 Las med Döde til Kirkckegaarden at begraves". Dette siste virker som en nokså sterk overdrivelse.

For Karl må det ha vært en frustrerende opplevelse å ligge foran Akershus og ingenting få gjort. En mulighet for handling var å komme bak på de norske troppene ved Lier. Allerede den 26. mars sendte han oberst Löwen med 500 ryttere over Hakadal. Löwen ble imidlertid oppholdt i 8 timer i Harestuskogen av bønder anført av Gregers Granavolden. Den norske øverstkommanderende, general von Lützow, hadde fått melding om den svenske framrykkingen og sendte ryttere mot Norderhov, der de svenske overnattet, Löwen selv på prestegården hos Jonas Rasmus og hans kone, Anna Colbjørnsdatter. De svenske ble tatt på senga, bokstavelig talt, Löwen fanget, 42 drept eller såret, og resten vendte tilbake til Christiania. Bedre gikk det ikke da svenskene prøvde seg over Krokskogen i midten av april. Også nå var von Lützow orientert, så svenskene klarte ikke å trenge gjennom skansene ved Nordkleiva. Det var her finnekona Kari Hiran ble berømt. Etter avtale med en norsk offiser lot hun seg ta til fange av svenskene og ga overdrevne opplysninger om de norske styrkene, noe som visttnok førte til at svenskene trakk seg tilbake.

Også festningen hadde sin helt, den 17 år gamle fenrik Christian von Koss. Den 11. april ledet faren, kaptein Johan Christopher von Koss, et utfall mot beleirerne med sitt Skedsmoske Compani. Det kom til en drabelig kamp i Gamlebyen, der tradisjonen vil ha det til at Karl selv deltok. Kapteinen og et par mann til ble drept, resten trakk seg tilbake til Akershus. Om natten dro Christian og tre venner ut for å få farens lik tilbake. De ble imidlertid oppdaget, to drept og en tatt til fange, men Christian fikk farens lik opp på ryggen og tok seg tilbake til Akershus.

Utover april begynte situasjonen å bli desperat for Karl, og hans folk begynte å mumle om et nytt Poltava. Isen var nemlig i ferd med å gå opp. Forsåvidt kunne han jo håpe på Strömstierna og nødvendig skyts. Men like klart var det jo at man fra Danmark kunne få fraktet opp forsterkninger. Og det var det siste som skjedde. Det gjorde ikke situasjonen bedre at general Aschenberg, som skulle sikre forbindelsen til Sverige, i begynnelsen av april hadde trukket seg tilbake over grensen, ut fra rykter om at fiendlige tropper var ilandsatt ved Fredrikstad. Karl ble rasende da han fikk beskjed om dette tilbaketoget.

Den 17. april kom 4.000 norske tropper fra Danmark. Noen ble satt over til Moss, hvor svenskene led et forsmedelig nederlag: 100 døde og 522 tatt til fange.

Den 24. april gikk endelig fjordisen, og de dansk-norske fregattene "Höienhall" og "Svenske Sofia" kunne ta seg helt inn til Vaterland og beskyte svenskene der, mens "Vindhunden" lå ved Lysaker og skjøt på svensker som var i ferd med å trekke seg tilbake fra sine stillinger ved Ravensborg. Nå hadde svenskene et lite kanonbatteri ved Tollboden (helt nederst i dagens Tollbugate), og de kanonerte så godt at "Höienhall" måtte trekke seg tilbake.

Situasjonen var nå svært farlig for Karl. Unnsetningsflåten lå fast i Dynekil, i Moss hadde de svenske lidd nederlag, og Aschenberg flukt gjorde et tilbaketog usikkert. Derfor bestemte Karl seg for å oppgi beleiringen av Akershus, og natten mellom 29. og 30 april trakk de seg tilbake. Som kjent gjorde Karl nå forsøk på å ta Fredriksten festning ved Halden. Heller ikke her kom han noen vei: borgerne satte fyr på sin egen by, og den 8. juli hadde Tordenskiold knust den svenske unnsetningsflåten ved Dynekil, kanskje den viktigste militære seier som noen nordmann har vunnet.

Felttoget mot Norge i 1718 angikk ikke Christiania: Karl selv ble liggende foran Fredriksten festning, hvor han den 11. desember ble drept av den gåtefulle kule.


Det eneste synlige minne vi har igjen etter disse dramatiske døgnene i byens historie, er kulen i Posthusveggen, på hjørnet av Tollbodgata og Dronningens gate. Kulen ble skutt fra festningen og funnet i stubbloftet på det huset som lå der før Posthuset ble reist.


Posthusveggen, kule skutt fra festningen


Oversikt temahefter